Fullmånens makt (Heftet)

Serie: Rosemalt 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2013
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202416003
Kategori: Romanserier
Omtale Fullmånens makt

 Emmanuel blir både nysgjerrig og betenkt da husfruen inviterer ham inn i mellomstuen på hetvin, midt på blanke dagen. Angivelig for å diskutere dekorasjonen av storstuen og det kommende selskapet. Samtidig får han vite et og annet om husfruens bakgrunn.
Rebekka kjemper sitt livs kamp for å berge seg selv og Kristine fra de frådende vannmassene.

Det første hun så var et skimrende lys og en skikkelse som bøyde seg over henne. Mor, tenkte hun, jeg kom til deg likevel.
    Så ble det mørkt.
    Det neste hun enset var noe som rullet henne rundt. Englene leker med meg, lo hun med lukket munn.


UTDRAG FRA BOKEN:
Rebekka treffer det frådende, iskalde vannet like etter at Kristine forsvinner i dypet. Trykket slår luften ut av brystet. Den stikkende kulden får lungene til å trekke seg enda mer sammen. Men da er hun allerede gått under.
Det isnende vannet strømmer inn i munnen og videre ned i halsen. Refleksen får henne til å svelge. Noe går ned i lungene, kroppen trekker seg sammen i protest. Strømmen fører henne gjennom stryket og opp til overflaten. Hun hoster vann og trekker noen munnfuller luft, før den strie elven igjen lukker seg rundt den iskalde kroppen hennes.
Elven er ikke dyp, men strømmen er stri. Den drar henne i retning fossen. Hun må prøve å komme seg i land før hun tipper utfor.
Klærne er tunge av vann og gjør det umulig å bevege seg.
Angsten er like kald som vannet hun er i, og fyller hodet med skiftende bilder. Hun selv som liten pike, med pen, ny kåpe, blå, gjennomtrukket av isvann, liggende i råken. Bevegelsene i sleden, farens kaving. Hestens hjerteskjærende skrik. Hender som løfter henne opp på iskanten. En duppende frakk i det bunnløse vannet. Morens hvite, fortvilte ansikt før den mørke sjøen lukker seg og hun forsvinner for godt, inn i evigheten. De store, svarte øynene som aldri synes å forsvinne.
Hun skjønner at hun skal dø, og ser seg selv stående iskald foran den tomme råken, ventende. Farens siste rop, at hun skal begynne å gå, mot land. Men hvorfor skal hun det? Mor og far er de eneste hun har, hun kan ikke forlate dem her! Og så, en mørk skikkelse som dukker opp av intet, som bærer henne bort, tar henne med. De svarte øynene som følger henne, ikke fra råken denne gangen, men fra den nattemørke himmelen, fra det blå lyset som kaster sitt skinn på isen. Hun stritter imot. Roper, igjen og igjen. Vil tilbake til far og til mor. Men blir holdt tilbake av faste hender.
Redselslagen kaver hun rundt seg med armene. Nei, hun vil ikke dø, vil ikke drukne, vil ikke under en gang til!
Hun har aldri lært å svømme. Hun har aldri vært i annet vann enn i badestampen hjemme i Hamar, bortsett fra den ene gangen, da hun ble dyttet uti bekken.
Likevel kaver armene rundt som av seg selv i det frådende vannet.
I et glimt ser hun noe hvitt flagre forbi, i samme fart som henne selv. Hun støter mot noe mykt, og på refleks griper hånden fatt. Det er kjolen til Kristine, det hvite stoffet hun holdt fast i da venninnen hoppet, før rekkverket ga etter, og hun selv fulgte med ned i juvet.
Hun klemmer krampaktig i kjoletøyet og drar den livløse kroppen mot seg. Ikke så mye for å hjelpe, som for å klamre seg til et annet liv.
De går under, begge to.
Igjen vil kroppen trekke vannet ned gjennom halsen, ned i brystet. Hun forsøker å stritte imot.
I panikk sparker hun med begge beina, møter bunnen, sparker fra og skyter opp mot overflaten igjen. I det samme blir hun var en grein som henger lavt over elven. Bladverket berører så vidt det frådende vannet. Hun prøver å manøvrere dem dit, men merker fortvilet at vannet drar dem en annen vei, bort fra greinen. Den eneste måten å snu på er å finne bunnen, og sparke fra mot strømmen. Vannet går litt roligere her, og fra seg av angst lar hun kroppen synke mens hun holder pusten og tviholder på Kristine. Med voldsom lettelse merker hun grunn under føttene før hodet går under, og får sparket fra i riktig retning med alt hun har av krefter.
De braser inn i enden av greinen, og hun merker noe skarpt stikke inn i siden. Et øyeblikk er hun redd for at greinen skal ryke, men den holder, og hun klamrer seg fast. I det samme rører Kristine på seg. Hun hoster, og ser forvirret opp på Rebekka.
– Hold deg fast i greinen, skriker Rebekka fortvilet. – Ellers går vi begge i fossen!
Over den brusende lyden, fra det frådende vannet, kommer det fragmenter av musikk fra bålplassen nedenfor fossen.
I det samme er det som om Kristine våkner. Med krefter man ikke skulle ha tiltrodd en skikkelse så spinkel, sparker og slår hun rundt seg, desperat, forsøker å fri seg fra venninnens faste grep. Rebekka skjønner at den sikreste, kanskje eneste måten å redde seg selv på, er å slippe Kristine, la henne gå i fossen, oppfylle hennes fortvilte ønske. Men hun kan ikke gjøre det, kan ikke la henne gå alene i døden. Hun holder fast rundt den desperate venninnen så godt hun kan med den ene hånden, mens hun tviholder rundt greinen med den andre.
Så brister greinen med et smell. Øyeblikket etter styrter de i fossen.

Til toppen

Andre utgaver

Fullmånens makt
Bokmål Ebok 2013
Fullmånens makt
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Bøker i serien