Gammelt gull (Heftet)

Serie: Ambrosia 2

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Ambrosia
Serienummer: 2
ISBN/EAN: 9788202447588
Kategori: Romanserier
Omtale Gammelt gull
Den nye tilværelsen på Eidsvold byr på mange overraskelser, og flere familiehemmeligheter kommer for en dag. Sulten truer, og Ambrosia bestemmer seg for å søke arbeid på Verket, i Carsten Ankers herskapshus. For første gang i livet opplever hun en gryende forelskelse.

«Jeg behøver en venn, Ambrosia,» sa Magnus. «En jeg kan lengte hjem til når krigens grusomhet blir alvor, vil du vente på meg da?» «Du sa når, Magnus. Ikke hvis?» Ambrosia følte at han hadde revet grunnen vekk under henne med det ene forferdelige ordet. I det samme drønnet et skudd.

UTDRAG FRA BOKEN:
Elva fløt stille forbi. 
Rusk og visne blader fra almene drysset ned og ble båret mot fossene. Skogsduer kurret lenger nord, og småfuglene vimset omkring mellom det tette løvverket i seljeholtet ved siden av krakken.
Livet går sin gang, tenkte Ambrosia og så ned på hendene deres som hadde funnet hverandre. 
Livet flyter dit det vil for den enkelte, akkurat som elva. Og menneskene følger med strømmen mens de ler og gråter og håper. Noen skyter og lemlester, kjemper og vinner, noen lider, men holder tappert ut. Uten å ta skade på sjelen sin.
 Andre lyver og sviker.  Eller de skaper sorg hos sine nærmeste med alt det de aldri fortalte. 
Hun var dypt grepet da Magnus sukket og strøk den ledige hånden over ansiktet sitt. Som om han ønsket å fjerne bildene de hadde sett på sammen.
 “Og mor og vi andre har ikke visst noe om dette,” sa hun forknytt, og var glad for at han ikke slapp henne. “Det er som om både far og Haldor ønsket å leve sine egene liv, uten å dele noe med oss,” sa hun brutt og klemte forsiktig imot da han trykket hendene hennes. Kjente hvor trygt det var å ha ham der, så nær.
Hvorfor holdt far dette skjult for oss? tenkte hun og lot øynene hvile på det oljemyke vannet som kjælte med gresset rundt vaiende geiteramsstilker og slo mot timoteistråene som alt sto med nedslitte aks. For faren måtte ha visst at Haldor hadde vært på sjøen. 
“Møtte du far noen gang, Magnus?”
“Å, ja da, mange ganger. Og jeg burde aldri ha fortalt deg dette. For nå er du blitt ulykkelig,” utbrøt han og virket svært ulykkelig selv. “Ambrosia, vær snill å ikke hate meg, selv om jeg forstår at du må være fylt av bitterhet over alt jeg burde ha tiet stille om. Hater du meg nå?” 
“Jeg hater deg ikke, Magnus,” svarte hun mens hun kjempet med gråten. 
Hun hatet ingen, men hun var ulykkelig over det hun hadde fått vite. Og da hun møtte blikket hans og kjente seg gjennomstrømmet av godheten som strålte ut fra ham, sa hun stille: “Jeg setter pris på at du er oppriktig mot meg, Magnus, men lov meg at du aldri nevner dette igjen.” 
For hun hadde tilbedt faren sin uten å kjenne ham, innså hun. Hadde dyrket ham som en slags fjern gud som i sin nåde og godhet så til dem av og til. Og så var han kanskje en helt annen når han ferdedes i mennenes og elementenes verden.  
 “Du sa nettopp i sted, at jeg kunne få velge. Gjorde du ikke, Ambrosia?” brøt han henne av og så henne dypt inn i øynene.
Han snakket fort og virket forlegen.  
“Jo, men det ... jeg mente ...” Plutselig husket hun ikke hva hun hadde ment.
“Jeg vil tenke på deg som min fortrolige søster, Ambrosia. Så, fortell meg nå hva du ønsker at jeg skal bære for deg?”
“Bære?” spurte hun forvirret. “Jeg sa love.”
“Og et gitt løfte betyr at vi to heretter deler den byrden som en overveldende og for tung hemmelighet kan være.”
“Så sverg at du aldri snakker om far og Haldor og foreldrene dine til mor eller Nathalie,” harket hun fram mens det verket sårt i brystet, og Magnus lekte med fingrene hennes. Hun kjente slik godhug for ham at hun nesten ikke våget å se opp, men minnene om Nathalies åpenlyse beundring den dagen i Tollbodgaten rev henne i stykker.
“Og hvis du gifter deg med Nathalie, må du likevel holde løftet du gir meg. For bestandig.”
“Hvorfor i all verden skulle jeg gifte meg med Nathalie?” utbrøt han forbauset og grep henne om haken og tvang henne til å se ham i øynene. “Hvorfor tror du at jeg vil ha Nathalie?”
“Fordi hun er gammel nok,” svarte hun motvillig. “Nathalie vil gjerne bli gift og komme seg bort herfra. Dessuten forbyr ikke loven tremenninger å inngå ekteskap.”
Hånden hans åpnet seg og slapp henne fri, og hun sto der skuffet og varm og angret på den siste, tåpelige uttalelsen da han fortsatte: “Jeg behøver en venn, Ambrosia. En beslektet sjel, som tenker på meg og ber for meg. En som jeg kan lengte hjem til når krigens grusomhet blir alvor. For du er heldigvis ikke min kjødelige søster.”
“Hva er jeg da, da?” gispet hun og syntes han somlet altfor lenge med å svare. “Du sa søster.”
“Og det var ubetenksomt av meg,” svarte han, så pinefullt langsomt at hun skjønte at han angret. “Jeg ville be deg være min fortrolige venn, Ambrosia,” hvisket han og la hendene sine omkring kinnene hennes. “Ambrosia. Se på meg.”
Hun visste ikke om dette var galt. 
Kanskje var det både synd og skammelig å ikke rive seg løs og springe fra ham, men hun kunne ikke leve uten denne lune, trygge varmen fra hendene hans. Derfor løftet hun blikket og brant seg på hans. Ja, det var virkelig som om det brant mellom dem da hun nikket. 
“Vær min hjertevenn når redslene kommer og kampene river mennesker ihjel omkring meg. Vil du vente på meg da, Ambrosia?”
Hun ville svare at hun gjerne fulgte ham og kunne være der når han ble redd eller såret. At hun ønsket å pleie ham og ... men hun kunne bare nikke. For et av ordene han hadde brukt, hugg og hugg i hjertet hennes.
 “Jeg regner ikke vennskap etter slektsledd og lovverk,” hvisket han inntrengende og løftet ansiktet hennes enda nærmere sitt. “Den lov som forbyr vennskap, er ikke en lov jeg bryr meg om å følge.” 
“Når?” fikk hun endelig stammet fram. For hun følte at han hadde revet grunnen vekk under henne med det ene, forferdelige ordet. “Du sa når krigen blir alvor, Magnus. Ikke hvis?”
“Jeg hater tanken på krig like meget som alle andre normale mennesker, Ambrosia, men jeg er mann og er tvunget til å dø om det kreves av meg. Og til å drepe, hvor gjerne jeg enn ville kunnet velge noe annet.” Han sa det lavt, nesten inderlig. “Jeg kan komme til å dø, men jeg lover deg høyt og hellig at dette vi har snakket om, skal forbli mellom oss to. Nå må jeg dessverre gå og finne karene mine. Kom, så skal jeg hjelpe deg opp på stien igjen.”
I det samme drønnet et skudd.

Til toppen

Andre utgaver

Gammelt gull
Bokmål Ebok 2014
Gammelt gull
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016
Bøker i serien