Gaupungen (Heftet)

Serie: Rosemalt 14

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosemalt
Serienummer: 14
ISBN/EAN: 9788202471156
Kategori: Romanserier
Omtale Gaupungen
Gaven og brevet fra Ulf fyller Rebekka med glede: Ulf er fortsatt på frifot og har det bra! Margot forstår at det har hendt noe, og Rebekka betror seg til henne. Men når Rebekka viser henne smykket, blir den gode følelsen erstattet av angst.

– Han står det over, sa Margot nesten uhørlig, med en fjern klang i stemmen.
Rebekka kvapp til.
– Hva mener du, Margot? Hun var ikke sikker på om hun hadde hørt riktig.
– Står det over, gjentok Margot mumlende.
Rebekka fikk en underlig følelse av at det ikke var henne Margot snakket til.

Til toppen

Andre utgaver

Gaupungen
Bokmål Ebok 2015
Gaupungen
Bokmål Nedlastbar lydbok 2018

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

En tåre dryppet fra Rebekkas kinn og ned på det grå, litt grove innpakningspapiret med de kantete bokstavene til Ulf. Hun knuget sølvsmykket i hånden, holdt så hardt rundt det at de skarpe kantene skar seg inn i huden.
Ordene på papiret var skrevet med blyant, kanskje i all hast. Han hadde ikke underskrevet med noe navn. Hun skjønte det var fordi han fryktet at det ville bli vanskelig for henne om det kom øvrigheta for øre at hun hadde fått brev fra ham. I en pakke som Emmanuel hadde fått med seg da han på mirakuløst vis, det var slik hun tenkte på det, hadde truffet Ulf på Rørosmartnan.
Øvrigheta ville sikkert latt mistanken gå i den retning. Men pakken, den vesle gaven og de få linjene, kunne være fra hvem som helst.
Som om det kunne være fra noen annen, tenkte hun. Det kom jo frem av brevet.
Hun måtte blunke vekk tårene. Trakk pusten skjelvende og lot blikket løpe over de få linjene, selv om hun allerede kunne den korte teksten utenat, hadde gjemt alle ordene i hjertet sitt.

Til min aller kjæreste Rebekka.
Det smerter meg mer enn ord kan fortelle, men jeg ser ingen anden løsning enn å reise langt vekk og bli lenge borte. Hvor, hverken vil eller kan jeg fortelle deg. Det er best du ikke vet. Jeg tror du skjønner det.
Men jeg tenker på deg hver time på dagen, og jeg drømmer om deg hver eneste natt, du er alltid med meg.
Den andre delen av smykket, som du sikkert har skjønt er en fugl, bærer jeg inn mot mitt hjerte, som alltid banker for deg. Mitt håp og tro og lengsel er at de to delene en dag, om ikke altfor lenge, skal smeltes sammen igjen, slik du og jeg igjen skal bli ett, for alltid.
Tenk på meg med glede, Rebekka, og ikke med sorg. Slik jeg også tenker på deg.

Din, for evig og alltid.

Hun åpnet hånden og la smykket på det grove papiret.
Smykket besto av den ene vingen og halve kroppen til en fugl. Den kunne ligne en hegre hun hadde sett inne ved høstsetra sent på sommeren. En stor gråhegre som hadde fløyet forbi seterhusene flere ganger. Det var Margot som hadde fortalt henne hva slags fugl det var, og at den lett kunne kjennes igjen på bøyen i halsen. Den hekket sikkert like i nærheten. Av måten den fløy på kunne Margot se hva slags vær det ble.
Det hadde vært noe stolt og fritt over den store fuglen som fløy over setra med langsomme, nesten lydløse vingeslag. Den etterlot seg bare et svakt sus i luften, om været var så stille at det gikk an å høre. Den var der bare i noen sekunder, så var den borte igjen.
Slik Ulf også var.
Hun tenkte på de siste møtene de hadde hatt, i høyet i løa ute på det vesle jordet. Nakne sammen, med reinskinnet rundt seg. Den stille gleden. Den jublende ekstasen, da de var blitt forenet, da de to til slutt var blitt til ett.
Hun rørte ved sølvsmykket.
Nå hadde han et som var maken. Den andre delen av smykket, inn mot sitt bankende hjerte. Det var det han skrev.
Hun løftet det, så på det gjennom en hinne av tårer. Først nå oppdaget hun at det var et lite spor der smykket var festet til kjedet, på motsatt side av vingen.
Smykket var laget for å settes sammen igjen, til ett.
Slik de skulle bli ett en gang.
Hun og Ulf.
Hun gråt.

Til toppen

Bøker i serien