Felix spratt opp. «Jeg glemmer jo morgengaven!»

Hun ventet å få et skrin med smykker. Ingenting skjedde.

«Du må stå opp, Konstanse!»

«Men hvorfor …» Mente han at de var ferdig med denne morgenstunden?

«Gaven din er ute.»

«Ute?» Hun forstod ikke.

«Ja. Jeg håper det. Jeg gav instrukser om at den skulle plasseres der i løpet av timene vi var på Vik.»

Nå forstod hun virkelig ingenting, men hun smatt inn på omkledningsværelset og kledde seg, mens skuffelse og nysgjerrighet kjempet om plassen i sinnet hennes. Hva hadde han funnet på?

 

«Den er i vognskjulet.» Han tok hånden hennes og trakk henne med seg, så ivrig at hun måtte smile. Han var som en stolt gutt.

«Har du kjøpt ny vogn til meg?» Det var slett ikke nødvendig. Den hun hadde fra før var både elegant og behagelig, men de kunne jo trenge flere vogner. «Eller er det en hest?»

Han lo. «Vent og se! Du kommer ikke til å tro dine egne øyne!»

De nådde vognskjulet og stallen. Han stanset. «Vent litt!» Han tok et tørkle opp av lommen og bandt det forsiktig for øynene hennes. Så tok han henne om skuldrene og førte henne inn.

«Her kan du stå.»

Hun kjente lukten av lær og metall – og noe nytt og uvant som hun ikke kunne plassere.

«Nå kan du se!» Han fjernet tørkleet.

Hun så rett på noe blankt og skinnende. Sperret opp øynene, vantro.

«Det er en automobil!» strålte han.

«En automobil?» Hun trodde ikke sine egne øyne.

«Jeg tror det er Bergens andre automobil. Om ikke noen har kommet meg i forkjøpet i mellomtiden.»

Hun følte trang til å sette seg ned, var så overveldet.

«Jeg kjøpte den da jeg var i London, og fikk den skipet hit.»

«Kan den kjøre?» spurte hun.

«Visst kan den kjøre! Og jeg har lært meg kunsten i England.» Han lo. «Hva sier du til morgengaven din? Du er den stolte eier av en av byens første automobiler!»

Hun lo og gav ham en klem. En mann som kunne finne på noe så strålende vanvittig, måtte kunne oppdras til å bli foretaksom på andre områder også.

«Vi kan prøvekjøre den senere i dag. Her i parken.»

«Er det lov å kjøre den i byens gater?»

«Dette er fremtiden, Konstanse. Snart ser vi automobiler overalt.» Han tok noen skritt frem og strøk over en blank skjerm. «Jeg har latt meg fortelle at da byens første automobil ble losset ved Tollboden, forlangte politiet at brannvesenet skulle varsles. Bilen ble slept av to hester og ledsaget av både brannmenn og politi på sin første kjøretur.»

Hun ristet på hodet.

«Kom! Du må prøvesitte den!» Han åpnet den ene døren og holdt den for henne.

Hun klatret opp og satte seg. Setene var av skinn og duftet nytt og sterkt. Hun kjente seg ør. Det var som et eventyr. Om ikke lenge kunne hun svinge opp foran motehuset i sin egen automobil!

Han satte seg på førersiden og la hendene på rattet. «Jeg lærte å kjøre i England,» smilte han. «Men det sa jeg visst.»

«Vet noen om gaven?» spurte hun.

«Nei, selv ikke mor.» Han virket fornøyd ved tanken. «Hun kommer til å tro at jeg er blitt sinnsforvirret.»

Den tanken var tilfredsstillende. Han hadde en hemmelighet for moren – en han visste hun ikke ville bifalle. Det var lovende. Konstanse snudde seg mot ham. «Gi meg et kyss, Felix. Dette er verdens beste morgengave.»

Han kysset henne. «Virkelig? Du ble glad?»

«Svært glad.»

Han stakk en hånd i lommen. «Jeg har noe i bakhånd, i tilfelle du ikke likte automobilen.»

Hun tok imot et skrin, åpnet det og fant et vakkert halsbånd, dekket av en mengde funklende rubiner og diamanter. Hun sukket. «Det er nydelig, Felix!»

«Synes du? Det har tilhørt min farmor. Det kommer fra Russland.» Han bøyde seg frem og festet det om halsen hennes.

Hun satt i automobilen, smykket med rubiner og diamanter. Felix var en strålende mann, rik og omtenksom. Han trengte bare veiledning. Hun fuktet leppene med tungespissen. Og hun var den som kunne gi ham det.

 

*

 

Mariella gikk frem og tilbake gjennom stuene, irritert på seg selv for at hun hadde begynt å vente på en telefon fra Simon. Han hadde sagt at han ble i Napoli til over nyttår. Nå var de et par dager inne i det nye året. Kom han ikke?

Hun hørte dørklokken i det samme, bråstanset. Han kom! Han ringte ikke først. En pike åpnet. Mariella anstrengte seg for å høre stemmen hans. Det var ikke ham, men en annen. Kunne det være …

Piken kom inn i stuen. «De har en gjest, signora.» Hun rakte frem fatet med visittkortet.

Mariella leste. Det var herr Millers kort. Hun smilte fornøyd. Hadde han hustruen med, eller kom han alene? En spenning bygget seg opp i henne. Hun hastet ut i hallen, der han stod og gransket et maleri. Han var alene.

«God dag, signora Lindemann.»

«God dag, og takk for sist. Det var svært hyggelig.»

«Gleden var på min side.» Han smilte ertende. «Jeg tar Dem på ordet, og kommer for å se kunstgalleriet Deres. Min hustru er hos en venninne, og jeg kjedet meg.»

«Galleriet er stengt i dag, men jeg åpner det gjerne for Dem.»

Tjenestepiken stod stadig ved døren, avventende.

«Jeg går ut i galleriet,» nikket Mariella mot henne, og fant nøkkelen i kommoden. Hun var fristet til å presisere at de ikke ønsket å bli forstyrret, men bet ordene i seg.

Det var en overskyet, grå dag. Herr Miller stanset noen meter fra huset og snudde seg. «For et sted!»

«Ja. Det tilhørte min mormor. Hun var mer som en mor for meg. Jeg føler at jeg mer eller mindre vokste opp her.»

«Og nå er det Deres.»

«Ja.»

«Huset må være dobbelt så stort som mitt. Hender det at De går Dem vill?»

Hun lo. «Ikke jeg, men andre. Jeg kjenner hver krok.»

De fortsatte mot portnerboligen. Mariella låste opp – og så rett på et av Simons malerier. Hun vendte ryggen til det, fylt av trass, lukket døren, men låste ikke.

Herr Miller gikk gjennom de to værelsene, gransket maleriene. Etter å ha sett dem alle, snudde han seg mot henne og nikket anerkjennende. «De har sans for kvalitet, signora Lindemann. Dette er et strålende utvalg.»

«Det er jeg enig i, men jeg kan ikke rose meg av å ha tatt ut hvert eneste bilde. Jeg har en svært dyktig daglig leder.»

«Han er her ikke nå?»

«Nei, vi har hatt stengt i julen og åpner ikke før i morgen.» Hun hørte sine egne hjerteslag, var tung i kroppen. «Kan jeg by Dem noe? Et glass likør?»

«Mange takk.»

«La oss gå inn på kontoret.» Hun åpnet døren og unngikk å se på divanen som tronet langs den enes veggen, gikk raskt til skapet, fant frem glass og en karaffel og satte det på skrivebordet. Så skjenket hun lysende, gul sitronlikør i glassene og rakte ham det ene. «Vær så god.»

«Mange takk.»

De stod fremdeles. Hun pekte mot kontorstolen, kunne ikke be ham om å sette seg på divanen. «De kan låne signor Cominellis plass. Jeg kan sitte her.»

Hun satte seg overfor ham.

«Nå ville man tro at De var en kunstmalerinne som kom hit med verkene sine,» smilte herr Miller, «mens jeg er den som skal vurdere Deres kvaliteter.»

Hun nippet til likøren.

«Jeg har vurdert Deres kvaliteter.»

Hun holdt pusten, møtte blikket hans.

«De må være Romas vakreste kvinne.»

Hun lo. «De har ikke vært her lenge, forstår jeg.»

«Lenge nok.»

«Og male kan jeg ikke.»

«Ikke jeg heller. Men jeg har sans for det som er vakkert og utsøkt.»

«Som skulpturene og fontenene de bragte med Dem fra Milano?»

«Som Dem, signora Corsini.»

Til toppen