Viktoria kjente at hun ble mer og mer irritert etter hvert som minuttene tikket av gårde og ble til en time. Hun gikk rundt på værelset, så ut gjennom vinduet, kikket ned på gaten, men nei da, ingen Emma var å se.
Hvor i all verden var søsteren blitt av nå, da? Det lignet da ikke henne å bli borte uten å si fra. Men dette var andre gang siden de kom til Oslo at hun måtte sitte og vente på henne. Hva var det egentlig som foregikk?
Hun satte seg ned og bladde litt i en avis, men fikk ikke ro på seg.
Hun reiste seg og gikk bort til vinduet igjen, og speidet nedover og oppover gaten. Hun skulle aldri ha sendt søsteren av gårde for å handle. Kanskje hun ikke fant veien tilbake? Emma kunne være litt distré, så kanskje hun hadde gått seg bort? Kan hende det beste ville være å gå ut og lete etter henne.
Viktoria bestemte seg for å gå ut en tur til den nærmeste forretningen, et bakeri, og forhøre seg om Emma der. Hun kunne i alle fall ikke bli på rommet lenger, hun var altfor urolig i kroppen til det.
– Hvis min søster kommer tilbake før jeg er tilbake, kunne De være så vennlig å gi henne beskjed om at jeg ser etter henne? sa Viktoria til mannen som sto i resepsjonen.
– Det skal jeg gjøre. Han smilte vennlig. – Er hun blitt borte for Dem?
– Hun har sikkert bare gått seg bort, hun er nok snart tilbake, jeg har bare ikke tålmodighet til å vente. Eller kanskje hun bare har satt seg på en benk og nyter å være i fred for sin masete søster?
Det var faktisk ikke helt utenkelig.
Mannen dro på smilebåndet. Viktoria syntes ikke det var det spor festlig, men innså at det kunne være en sannhet i de ordene. Hun hadde vært fryktelig masete kvelden i forveien, om dette med Tilly, og at Hans Olav ikke var hennes far. Det kunne hende Emma hadde funnet en benk, der hun i dette øyeblikk satt og slappet av og stålsatte seg for å gå tilbake til rommet igjen. Hun og Emma var ulike, det hadde de alltid vært, og hun visste at Emma til tider syntes hun var slitsom. At hun var altfor snakkesalig, glad i sladder og full av sensasjonslyst.
Viktoria gikk med irriterte skritt bortover til det nærmeste bakeriet. Det satt folk på bordene utenfor, og det var fullt av folk innenfor i lokalet også. Hun så seg rundt, men Emma var ikke blant dem. Det var kø foran kassen, men Viktoria brøytet seg vei mellom irriterte kunder, som gjorde det klart at de syntes hun var freidig. Men det var ikke bakervarer hun var der for.
– Unnskyld! Jeg lurer på om det har vært noen innom her, som ser ut nesten som meg?
Kvinnen bak disken løftet det ene brynet spørrende.
– Min søster er blitt borte for meg, forstår De, og jeg lurer på om hun kan ha vært her.
– Nei, jeg kan ikke huske å ha sett noen som er lik Dem, frue.
– Er De sikker?
– Ja, det er jeg temmelig sikker på.
Tonen var brysk, og da flere av gjestene ba henne gå bak i køen, kastet Viktoria på hodet, kneiste med nakken og forlot lokalet.
Da hun kom ut på gaten, ble hun stående og se seg rundt i villrede. Det var flere forretninger der hvor hun kunne gå innom og høre. Kanskje Emma hadde gått innom et annet bakeri, satt seg ned og blitt sittende, uten tanke for at Viktoria ventet på henne? Dersom hun hadde behov for litt tid for seg selv, var det ikke helt usannsynlig at hun hadde gjort noe slikt.
Men ingen hadde sett noen som lignet på henne.
Viktoria gikk irritert tilbake til hotellet. Da resepsjonisten på hotellet kunne fortelle at han ikke hadde sett Emma, ble irritasjonen blandet med uro. Og etter hvert som timene gikk, vokste uroen, og hun ble mer og mer sikker på at det måtte ha skjedd Emma noe. Hva skulle hun gjøre?
Til toppen