Gjensyn (Heftet)

Serie: Ambrosia 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Ambrosia
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202479503
Kategori: Romanserier
Omtale Gjensyn
Det blir stor oppstandelse i Tråkka da en dyvåt mann stormer inn i kjøkkenet med en livløs skikkelse i armene. Ambrosia beskylder Jørgen for å ha tatt livet av Nathalie. Fortvilelsen er bunnløs, og hun bryter sammen og stormer på dør.

«Hvorfor er det ingen som spør hva jeg føler og tenker?» hulket hun da gråten endelig skjøt opp i halsen som en forløsning. Hun stirret mot vogngulvet mens hun snudde hesten og dasket tømmene mot lendene på den. Og de kalde tårene som plutselig flommet nedover kjakene hennes, falt slik de ville. Snart frøs de vel til is. Slik hjertet hennes allerede hadde gjort.

Til toppen

Andre utgaver

Gjensyn
Bokmål Ebok 2015
Gjensyn
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016

Flere bøker av Berit Elisabeth Sandviken:

Utdrag

«Ambrosia, hold opp med den plapringen og se på henne. Hva er det om å gjøre med deg, jente? Se på søster di!» ropte Hugo, og hugg hendene omkring armene hennes og nesten løftet henne helt nær seg og bandt henne med blikket. «Hvis hun ikke allerede er død, kommer Nathalie til å dø nå hvis du ikke gjør noe. Hun pustet fortsatt da vi trakk henne opp fra båten. Skjønner du hva jeg sier til deg, Rosi?»
«Ja, men du skjønner jo ingenting,» hylte hun vettløst og rev seg fra ham og grep etter ytterfrakken sin på knaggen ved utgangsdøra. «Dere innbiller dere ting og slipper inn kulda i kjøkkenet mitt. Ta henne vekk. Jeg vil ikke se henne. Vil ikke ha dette liket i huset. La Jørgen ta henne med seg og …»
«Hvor har du tenkt deg hen?» ropte Hugo, og nå skalv både han og stemmen hans slik at hun følte ømhet for ham et sekund, men ikke lenger.
For han kunne bare gå opp på værelset sitt og ta av seg de våte klærne, tenkte hun og knappet frakken helt ned før hun reivet ullsjalet omkring hodet.
«Finn klær til Jørgen selv,» sa hun bare.
De stirret på henne.
Hun kjente det, men kastet bare et fort blikk bort på Jacob, som hadde satt seg ned på en krakk ved siden av ovnen, aldeles fortapt og desorientert.
Plutselig fikk hun ikke puste.
Det knøt seg i halsen og klemte i brystet til hun ble svimmel og kvalm, og alt hun klarte å tenke på, var luft. Frisk luft.
Og mens fire mannfolk snakket i munnen på hverandre, og alle som én uttalte navnet hennes med enten bydende, spørrende eller endatil sint stemme, stormet hun ut i bislaget.
Hun ble kvalt.
Dørhåndtaket var kaldere enn is da hun bendte ytterdøra åpen og kom seg utenfor.
Og der slo kulden henne i ansiktet, så hun rygget og stirret seg forvirret omkring i tunet da hun ikke skjønte hva hun hadde der å gjøre.
«Voff, voff.»
Rusken danset forundret i tjoret sitt, bortenfor svalgangen, og idet den boret den iskalde snuten inn i hånden hennes, oppdaget hun Brunen.
Hun gjettet at Hugo måtte ha kommet kjørende inn på tunet etter besøket hos den døende Molly. Han hadde sikkert fått øye på Jørgen ved elven, og så hadde han glemt å sette inn hesten etterpå.
Bare han ikke ble syk!
Hunden gnistret og pep av skuffelse da hun forlot den uten et eneste godord eller klapp.
For mellom Brunen og henne danset Nathalies livløse, blåhvite ansikt i en voldsom virvel nå. Rundt, rundt, rundt, mens hennes egen stemme messet: «Død. Død. Død …»
«Hypp. Ta oss vekk herfra, Brunen!»
Hun var oppe i kjøkkenvogna i et eneste byks og grep tømmene.
For nå hadde hun både skammen og døden i hælene.
Iskalde hender grep til rundt anklene og forsøkte å trekke henne til seg, og frosten hugg allerede i de nakne, votteløse hendene hennes.
Nå, da Nathalie var borte for bestandig, ville hun ikke ha noe å gjøre med noen lenger.
Hun ville være alene.
Mennesker gjorde ikke annet enn å utnytte henne. Og Vårherre var en ond figur som foreldre skremte ungene med når de mislykkedes i å tukte dem. Det var slik det var.
Han rev fra henne alle dem hun var glad i og lot henne gå i en evig venting på at livet snart skulle komme til henne med gleder.
Med gode ting og kjærlighet.
Aldri mer aktet hun å stå ved en grav og høre hvordan sand og grus smalt og raslet mot kistelokket, dypt under bakken.
Hvordan kunne Gud være så ubarmhjertig?
«Hvorfor er det ingen som spør hva jeg føler og tenker?» hulket hun da gråten endelig skjøt opp i halsen som en forløsning. Hun stirret mot vogngulvet mens hun snudde hesten og dasket tømmene mot lendene på den.
Og de kalde tårene som plutselig flommet nedover kjakene hennes, falt slik de ville. Snart frøs de vel til is.
Slik hjertet hennes allerede hadde gjort.
«Ikke engang Jacob spør hva jeg ønsker meg her i livet. De tar det for gitt at jeg skal gå der og vaske og lage mat og slepe og slite mens livet flyr fra meg, uten et eneste lyspunkt. Mens han selv klager over hvor sliten og ødelagt han ble av å måtte ligge som grensevakt under krigshandlingene i august.»
«Et mannfolk skal da vel tåle litt, og ikke gi seg over som en bortskjemt byfrøken?»
Og da Nathalie endelig kom tilbake til henne, var det som lik.

Til toppen

Bøker i serien