Gjensyn (Heftet)

Serie: Livets lenker 39

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Livets lenker
Serienummer: 39
ISBN/EAN: 9788202479497
Kategori: Romanserier
Omtale Gjensyn

Ti år har gått på Doktorgården, og Elen strever med å gi slipp på det som en gang var. Barna er i ferd med å bli voksne, og Anna legger seg etter Cornelius. Han vil ikke vite av henne, og hun planlegger en grusom hevn.

– Hva gjør du her? Frid lød så glad at det mørke snørte seg om Annas hjerte så hun nær klynket. – Ikke noe, mumlet hun, men ble stående og betrakte den ekle ungpiken med de visne bena. Sola var i ferd med å gå ned bak Skåbufjellet. De siste solstrålene fikk fjellene til å glitre. – Venter du på Cornelius? spurte hun med hes stemme. – Nei. Anna presset armene om overkroppen. Et gufs av uhygge for i henne. Om ingen gjorde noe, kom Cornelius til å dra.

Til toppen

Andre utgaver

Gjensyn
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Christin Grilstad Prøis:

Utdrag

Anna smatt rundt låvehjørnet akkurat tidsnok til at moren ikke så henne. Hun orket ikke flere skjenneprekener. Tilsnakk og overhøvlinger var det eneste hun fikk. Ikke en eneste på gården snakket vennlig til henne, ikke engang slåttefolket var gode mot henne. De glante, som om hun var dum eller hadde gjort noe galt. Hun hadde da lagt merke til det. Noe dulgt lå i blikkene de sendte henne, og det gjorde henne sint, for hun var ikke annerledes enn dem, hun var kun seg selv, Anna.

Hun stanset og presset seg tett inntil låvens solsvidde tømmerplanker. På benken ved bryggerhuset satt Cornelius og Frid. De hadde ikke sett henne, for de satt tett sammen, som om de var oppslukt av noe. Hun hatet å se dem slik. Det gjorde vondt. En pine skjøt opp i brystet, og hun knyttet nevene og bet tennene sammen for ikke å løpe bort til dem og denge dem opp. Hun var sterk, og Cornelius var en svekling som aldri brukte nevene. Antagelig ville han bli stående og måpe om hun gjorde det, og Frid kunne hun vippet over ende med en finger.

Hun smøg seg langsmed låven og kom seg i skjul bak bryggerhuset mens hun undret på hva de to på benken talte om. Cornelius snakket vel med den bløte stemmen, den han iblant brukte når han roste Ingrid eller fortalte Lars Julius at han var en arbeidskar. Før hadde han også snakket til henne med den stemmen. Nå kunne hun ikke huske sist han hadde sagt noe pent til henne.

            Anna sank ned i blomsterenga. Rødkløverne var brune, og blåklokkene hadde for lengst visnet. Gresset var langt og tørt. Sommeren var snart til ende. Hun gruet for vinteren og undret seg på om alle følte det slik. Når høstmørket kom, snek tungsinnet seg på, mer for hver uke, etter som dagene ble kortere og nettene lengre. Og nå skulle Cornelius dra. Han skulle ut og finne seg ærlig arbeid slik at han kunne gifte seg med Frid. – Det er Frids skyld, hvisket Anna og presset hånden mot brystet, der smerten igjen jog. – Det er Frid som gjør at Cornelius blir borte.

            Anna slo neven i gressbakken og moste en bille som kravlet forbi. Da Frid fortalte om frieriet, hadde hun trodd at Frid tøyset, men det var sant, det hadde ikke hjulpet det dugg å vise ham brystene. Alle var sinte. Hun hadde trådd feil. – Jeg vil ikke at han skal dra, mumlet hun og tørket en tåre. Om Cornelius ble borte, hadde hun ingen. Hun kunne ikke fordra Lars Julius. Lillebroren var så bortskjemt at det gjorde henne rasende, og Ingrid var en sutrehøne som hun ikke orket å veksle et ord med. Og James? Hun trakk på skuldrene. Hun brydde seg bare ikke om ham. Det var som om han ikke eksisterte, men Cornelius …

            Hun la seg bakover i enga og stirret mot de hvite skydottene på himmelen. – Cornelius er den eneste jeg liker, mumlet hun. – Alle andre kan dra, men ikke Cornelius. Hun forsto egentlig ikke hvorfor det opprørte henne slik, for Cornelius hadde ikke vært spesielt snill mot henne i det siste, men han hadde noe som likevel gjorde henne glad. Hun likte å være i samme værelse som ham. Han fikk henne til å føle seg vel. Det vil si, etter hendelsen ved Laugen hadde han sett på henne med avsky, og hun forsto det ikke, for slåttekaren fra Lom hadde da glist som en annen tosk da hun lot ham få se. Han hadde til og med lovet henne mynt om han fikk kjenne, men han hadde kløpet så hardt om brystene at hun hadde fiket til ham, og pengene han hadde lovet henne, hadde hun ikke sett noe til. Hun ville at Cornelius skulle ha det samme blikket som onnekaren hadde hatt. Hun ville at han skulle like noe ved henne, men alt var blitt galt og verre enn galt, og nå skulle han dra.

            Hun skjøv seg opp og stirret mot låven. Hun syntes hun hørte skritt, og det stemte, for gjennom de lange lyse starrstråene så hun Cornelius forsvinne rundt låvehjørnet. Samtalen med Frid var altså over. Anna kikket ned på hendene sine og slo neven ut i løse lufta. Det skulle ikke kostet henne mye å dytte Frid over ende. Stygge Frid! Hva Cornelius så i henne, fattet hun ikke.

Til toppen

Bøker i serien