Elle kunne knapt tro det var sant. Utallige ganger hadde hun fantasert om hvordan det ville bli å se Jacob igjen. Hvordan kom det til å føles når han omsider var tilbake? En usigelig lettelse, hadde hun forestilt seg.
Men hun hadde også sett for seg at mange andre følelser ville være i spill. Gjensynsglede, først og fremst! Sitrende, jublende beruselse over endelig å være gjenforent. Samt alle andre tenkelige nyanser av lykke, trodde hun.
Nå ble hun stående urørlig mens hun stirret på ham, nesten som frosset fast av sjokket. Kunne det virkelig være sant? Kunne det virkelig være ham? Kunne det hun hadde drømt om og håpet på hver eneste dag og hver bidige natt helt siden han dro sin vei, faktisk ha hendt?
Og gradvis gikk det opp for henne at skikkelsen som sto foran henne ikke var et drømmesyn. Det var virkelig ham! Jacob hadde omsider kommet tilbake til henne. Til tross for det kalde gufset som feide inn i gangen da hun åpnet døren, spredte varmen seg gjennom hele kroppen. Gleden var enorm. Den fylte hele henne, og fortrengte der og da både bitterheten og alt det såre som hadde gnagd i henne. Det ga hun villig slipp på, og det kjentes vidunderlig!
Etter at det første sjokket hadde lagt seg etter Jacobs flukt, hadde Elle vært redd for hva det ville gjøre med dem. Ville det å bli forlatt ødelegge for ømheten og kjærligheten hun følte for ham? Ville han glemme henne?
Nå – etter de lange månedene fra hverandre – kjente hun at de vonde følelsene hadde fått vokse seg større. Hun hadde hele tiden tenkt på ham med både ømhet og lengsel, men også med sinne og skuffelse. Det plaget henne. Ville hun klare å skjule hvor bitter hun følte seg nå som han omsider var kommet? Eller ville det tvinge seg frem? Skulle hun undertrykke sårheten og bare åpne armene for ham, eller burde hun la ham forstå hvor vondt det hadde vært å bli etterlatt? Hvor fortvilende at han hadde latt henne bli igjen med skammen og alle ubesvarte spørsmål?
For uansett hvordan hun vridde og vrengte på det, så var det et faktum at Jacob hadde stukket av i stedet for å ta ansvar for det han hadde gjort. Han burde ha blitt værende og stått last og brast med Edvard. Akkurat det var det både vondt og vanskelig å slå seg til tåls med. Ville hun klare å legge det bak seg når de omsider ble gjenforent? Eller ville det ligge og gnage som et vondt sår som aldri fikk gro?
For innerst inne gjorde det henne fremdeles opprørt. Hun hadde forsøkt å forstå Jacobs argumenter, uten at det hjalp på følelsen av at han burde ha håndtert det annerledes. Han hadde jo latt Edvard i stikken, alene mot familien Skov og øvrigheten. Og det hadde ikke bare gått ut over Edvard. Jacob hadde etterlatt både henne, moren og bestefaren med et vell av usikkerhet og bekymringer.
Etter at hun hadde lest brevet han hadde lagt igjen til henne – om det fatale som hadde skjedd da han bare var en unggutt i konfirmasjonsalderen, hadde hun tvilt på om konsekvensene kunne bli så ille som han forestilte seg. Den daværende lensmannen hadde skremt ham med det da han var en ung, påvirkelig gutt. For det kunne da neppe være mulig at man fikk mange år i tukthus for å ha forsvart seg selv mot slyngler, som attpåtil var i flertall?
Nei, og i etterpåklokskapens klare lys hadde hun hatt rett i det. Det var ingenting som tydet på at den gamle saken lå og ulmet i arkivet på lensmannens kontor, slik det var blitt truet med. For hvis det virkelig fantes en slik sak, ville nok den nitidige og svært så ærekjære lensmann Lennartsen uten tvil ha funnet den og brukt den for alt den var verdt!
Hun var også lei seg for at Jacob ikke hadde betrodd seg til henne tidligere, men valgte å gjøre det i brevet han etterlot. Hvorfor hadde han ikke fortalt henne alt sammen? Han kunne i det minste ha diskutert det med henne! Da kunne de ha gått sammen til sakfører Skiold og lagt hele den miserable saken frem for ham. De kunne fått hans mening, og kanskje sakføreren også kunne ha gjort noen undersøkelser? Kloke, erfarne herr Skiold, som hadde utnevnt seg selv til gudfaren hennes og som hun stolte helt og fullt på, ville sikkert ha foreslått en løsning eller en vei ut av problemene.
Det måtte hun konfrontere Jacob med!

Til toppen