Gjertrud var nervøs da hun vandret bortover bygdeveien på Voss. Kanskje lokket hun fram sin egen, sjelelige undergang nå: Det ugjendrivelige beviset på at hun var en kaldblodig morderske!

Gården lå der som hun husket den: Et veldig eventyrslott, omgitt av en hage som helst måtte kalles for en park. Det lyste fra mange vinduer, som om enkefruen hadde selskap.

Det var blitt skumring da hun sto foran den store verandaen med de flotte portalene, som visstnok var inspirert fra praktbygninger i det gamle Grekenland – hvis det da ikke var Romerriket. Gjertrud følte seg nervøs og forknytt. Hun visste at det fantes en kjøkkeninngang på baksiden. Det var kanskje best å henvende seg der?

Mathilde Gildeskog hadde betalt for å få henne tvangsinnlagt på asylet. Kanskje hun hadde gjort det av en slags godhet? Men hva om det var helt motsatt? Hva om det var en hatets handling? Milde Herre, hvor ofte hadde hu ikke spurt seg selv om dette!

Hun sto og trippet, våget ikke å ta det første skrittet. Våget ikke å gå inn. Hun hørte lyder innenfra: Surret av fjerne stemmer, sped musikk, sikkert fra en grammofon.

Da så hun en mann komme ut fra den veldige fjøsbygningen. Det var en stor kar, kledd i bondedrakt, og med en alvorlig mine i ansiktet. Hun visste at hun hadde sett ham før.

Først ville han bare ta en sving rundt henne og gå inn, men så snudde han hodet og så på henne. Først var det som om han stusset, han kunne nok ikke se henne tydelig. Han saktnet farten og riktig mønstret henne.

– Hvem er det som står der som et annet skrømt?

Det var tydelig at han ble ubehagelig til mote ved synet av henne, han så nesten redd ut. Men hun var jo ikke noe å være redd for? Hun smilte og nikket. – God aften.

Han gapte. Så fosset ordene ut, så tett at de nesten snublet inn i hverandre. – Har du ærend her?

– Jeg vil gjerne snakke med fru Gildeskog.

Han svelget så hardt at hun syntes at hun så adamseplet hans hoppe. – Du ... jeg trodde aldri ... du har en avtale med fru Gildeskog?

– Nei, men ...

– Det er ikke bare å komme uanmeldt til henne. Det er bare folk som er høyt på strå som våger å komme uten å ha en avtale.

Gjertrud svelget. – Jeg ville så gjerne ha noen ord med henne.

– Jeg vet ikke om jeg våger ... Men du har kanskje et navn?

Hun visste ikke helt hvorfor, men hun fikk en rar følelse av at han allerede visste hvem hun var. Hun var i alle fall sikker på at hun husket ham. Hun fikk et glimt av ham sist hun var her, da de trodde hun kom for å søke post som amme.

– Det er Gjertrud Gare, jordmor.

Han rettet seg opp og tok seg til den skjeggete haken. – Jøye meg, var det ikke du som ...? Du ble overfalt av Gudrun, ikke sant? Og du synes du har et ærende her?

Hun syntes han virket utilpass, han visste ikke liksom hvilket bein han skulle stå på. Men til slutt sa han at hun fikk vente her ute, så skulle han gå inn og fortelle ‘fruen’ at hun var her. Men hun var ikke i godt lune, det måtte fru Gare være klar over.

– Det er frøken.

– Om forlatelse, ja, det glemte jeg.

Så hadde han innrømmet at han visste hvem hun var, tenkte hun. Det gjorde henne ikke roligere.

– Fruen har denne hodepinen sin, og den gjør henne ikke lett å hanskes med. Da slår hundre demoner vilt rundt seg inni skallen hennes. Så du får bare godta den beskjeden du får, hva det nå enn vil bli.

Imens hadde Gjertrud rotet rundt i hukommelsen, og nå husket hun at denne karen var blitt omtalt med et rart navn. Hun nikket. – Takk, herr Uffren.

– Å, så du husker det? Men det er nå Ulf Fredriksen, da. Det er grendefolket som kaller meg Uffren. Men hør … blir du sittende svært lenge, så skal du gå hjem igjen. Du kan kanskje komme igjen i morgen. Og om andre stryker forbi her, så ikke sleng ut navnet ditt i hytt og vær. Det sier jeg for å gjøre deg en tjeneste.

Hun nikket, og trodde ham. – Takk.

Hun satte seg på verandatrappen, slik at hun ikke var i veien for noen. Skumringen ble til mørke. Hun lyttet til de fjerne lydene i huset, lyden av skritt, dører som åpnet og lukket seg. Det kom og gikk ett og annet menneske, men de bare skottet på henne og sa ikke noe. Med ett ble hun var en tynn, fjern lyd. Den var nesten umulig å høre, likevel var det som om hun hørselen hennes var blitt overfølsom. Hun syntes det glødet i kroppen hennes, og hårene reiste seg i bakken.

Skrik. Barneskrik! Å ja, hun husket den vakre veslejenta. En kvinnestemme skjente hysterisk, hun hadde det reneste raserianfall. Gjertrud reiste seg og gikk nærmere. Hun visste hvem som skjente, det var Mathilde Gildeskog. Nå hørte hun en annen kvinne svare, unnskyldende og redd i tonefallet.

Gjertrud var sikker på hva som hendte: Uffren hadde snakket med en tjenestejente, som hadde dristet seg inn til enkefruen og fortalt at Gjertrud Gare ville snakke med henne.

Og kvinnen raste som en furie.

Da slipper jeg å tvile på det, fru Gildeskog. Da vet jeg at vi ikke er venner.

En sterk uro fylte Gjertrud, og hun tok en dristig, men uavvendelig bestemmelse. Hun forsto at Enken ikke ville snakke med henne. Ble hun sittende her, risikerte hun at gårdsfolket kom og kjeppjaget henne. Hun reiste seg og begynte å rusle nedover mot porten. Det var så mørkt som det kunne bli en sen augustkveld. Med ett hørte hun leven fra våningshuset. Hun snudde seg, og så at to karer komme styrtende mens de ropte og huiet.

– Hoi, hvor er du?

– Er du her ennå, kjerring?

– Hvor er det blitt av deg?

– Kom fram, så vi får se deg!

De lød ikke truende, men hun visste at de ikke hadde noe godt i sinne. Nå var hun glad for at hun hadde reist seg og begynt å gå. Og hun takket sin gud for at de ikke kunne se henne, for verken lyset fra vinduene eller utelampene nådde henne.

– Vi vil ikke ha tullinger til gårds, gaulet den ene. Han ropte høyt, slik at hun skulle høre det, selv om hun var langt unna. – Nå skal få du smake riset, fantekjerring!

Gjertrud gled inn i parken og huket seg ned bak noen ripsbusker. Det var ikke et øyeblikk for tidlig. De kom løpende, og passerte henne på ikke mer enn fem–seks skritts avstand. Hun så at de hadde noe i hendene, en slags knipper av bjørkeris eller lignende. Hadde de virkelig tenkt å peise løs på henne?

Til toppen