Som vanlig var det mye liv på Tønsberg torv da hun passerte, men hun la knapt merke til det. Hun tenkte kun på Foyngården og de som befant seg der. Da hun så det kjente området foran seg, var det som om hun vandret et år tilbake i tid, til aller første gang hun så gården.
Det første hun la merke til var vannollen i gaten. Den var omringet av kvinner og barn som fylte bøtter til dagens forbruk. Noen av dem kjente hun igjen, mens andre var ukjente. Hun prøvde å nikke til en kone hun hadde snakket med noen ganger, men det var ingen tegn til gjenkjennelse i ansiktet hennes.
Nei, naturligvis ikke, tenkte Adeline. Hun kjenner Elias Vinter. I hennes øyne er du en fremmed.
Hun snudde seg bort fra kvinnene og så nedover mot sjøen. Akkurat som året før, lå barna på magen på den lille brygga og fisket krabber og småfisk. Hun stanset da hun fikk øye på Maivor, Vidars lillesøster. Skulle hun gå ned og hilse på henne? Men hva om Maivor ikke kjente henne igjen og ikke ville ha noe med henne å gjøre? Adeline trakk pusten dypt inn og merket hvordan redselen festet seg i magen. Hva om ingen av dem ville det?
– Unnskyld, lød en lys stemme. Adeline virvlet rundt og så rett på vakre Bollette, den unge kvinnen som også hadde Vidar kjær.
Hun kom bærende på to bøtter med vann, og Adeline gikk til side og slapp henne forbi. Bollette nikket og smilte til henne. Et lite øyeblikk trodde Adeline at hun så noe som lignet gjenkjennelse i øynene hennes, men så fortsatte hun bare rett forbi uten et ord.

Til toppen