Gjøkungen (Heftet)

Serie: Vingeslag 17

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2022
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Vingeslag
Serienummer: 17
ISBN/EAN: 9788202735197
Kategori: Romanserier
Omtale Gjøkungen

Søsterskapet viser hvilken makt de er i besittelse av når de bortfører Vidar, og Marias største frykt er plutselig blitt virkelighet.
Men det er ikke bare fra den kanten sønnen er truet. Kristian klarer ikke å godta ham.

"Du er en gjøkunge, du, Vidar," sa Kristian lavt.

Marias sønn så engstelig på ham. Kristian visste hvilken innvirkning han hadde på gutten, men hvordan kunne han godta en som Vidar? Han ble unnfanget mot Marias vilje, og tilhørte en flokk med galninger.

Uten å si mer forlot Kristian guttungen, som satt tilbake, usikker og redd.

Til toppen

Andre utgaver

Gjøkungen
Bokmål Ebok 2022

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Stemmen var fremmed og langt borte. Vidar forsøkte å åpne øynene, men det kjentes som om de var klistret igjen, han klarte det ikke.

"Vekk ham!" Det var en kvinnestemme.

Nok en gang forsøkte han å våkne, men det var umulig. Han ség inn i drømmene.

"Han bør ikke sove lenger nå." Kvinnestemmen var der igjen.

Vidar ville forbli i drømmen.

Brått var det en eller annen som ristet forsiktig i ham. Han sperret opp øynene og stirret inn den gamle konas ansikt mens han hev etter pusten.

"Dere burde ikke gitt ham så mye," lød en annen kvinnestemme. "Barn tåler det ikke."

Hendene som ristet i ham, forsøkte å sette ham opp, men han klarte ikke å sitte, han bare veltet over ende.

"Hvor lenge har vi hatt ham her?"

"I en time."

Vidar snudde ansiktet mot mannen som snakket. Det var mannen fra låven. Han med den spisse nesen og det sorte håret.

"Endelig." Kvinnen hørtes lettet ut, og Vidar snudde seg nok en gang og stirret inn i et par store, blå øyne.

Han ble sittende og betrakte henne. Kjente henne ikke, men hun så snill ut. "God dag, Vidar," hilste hun.

Øynene hennes liksom boret seg inn i ham, men han var ikke redd. "God dag," hilste han tilbake, og ble skamfull over at han ikke kunne snakke bedre enn Trond. Ordene ville ikke ordentlig ut.

Vidar begynte å bli våken nå. Han kikket seg omkring, på menneskene som sto rundt i rommet. Bortsett fra mannen med den spisse nesen, var det bare kvinner.

Han la hodet bakover og kikket opp i taket. Det hang en lampe der, den funklet som en stor stjerne, syntes han og husket en gang han hadde våknet om natten og moren hadde tatt ham med bort til vinduet. De hadde sett på stjernene, og hun hadde fortalt et eventyr han ikke husket lenger, men det hadde vært fint å stå slik.

Et maleri hang på veggen. Det var kvinner på det også. Og svaner.

Mannen hadde stilt seg inntil veggen. Han hadde lagt hendene på ryggen og så ganske skummel ut, men Vidar følte seg likevel rolig.

Det var helt stille. Alle så på ham.

Hendene var der igjen. De holdt ham fast, og Vidar kikket opp på kvinnen som eide dem. Det var den gamle kona i låven. "Jeg vil hjem," sa han. "Jeg vil hjem til Sigrid, Jakob og Trond. Og Erla."

Kvinnen la en hånd på hver side av hodet hans og vendte ansiktet hans mot kvinnen med det lange lyse håret og de blå øynene.

"Velkommen til oss, Vidar," sa hun og var vennlig i stemmen.

"Jeg vil hjem," gjentok han. "Mor kommer snart."

"Du skal snart få komme hjem igjen, men først vil vi vise deg noe," sa hun og reiste seg.

Sakte kom hun gående mot ham, og Vidar stirret på henne med store øyne.

Hun begynte å gå rundt ham, men slapp ham ikke med øynene.

Vidar ble utålmodig. Skjønte de ikke at han ikke ville være der?

Kvinnen stanset foran ham. "Gap opp," sa hun og var fortsatt vennlig i stemmen.

"Jeg vil ikke gape. Jeg vil hjem."

"Gap opp," sa hun igjen, og han fant det best å gjøre som hun sa.

Hun kikket inn i munnen hans og klemte forsiktig på armene og beina. Deretter reiste hun seg og gikk tilbake til stolen sin.

Vidar var lei. Han rev seg løs fra den gamle og gikk frem til den lyshårede kvinnen, litt skjelven i bena, kjente han. "Jeg vil hjem. Kan du ta meg med hjem?"

Kvinnen nikket. "Det er bare noe vi må gjøre først."

Han sukket oppgitt, ville ikke gjøre noe som helst. "Jeg vil bare hjem," gjentok han og var lei av å si det. Skjønte de ikke noe som helst?

Til toppen

Bøker i serien