Hun listet seg nærmere, nesten andektig. Det var noe fortryllende ved synet. Et bittelite glasshus i skogen. Hva i all verden var det benyttet til? Det var en dør på baksiden, og Agnis måtte rydde bort kvist for å komme til. Hengslene skrek da hun skjøv den opp. Hun holdt pusten og tok noen prøvende skritt inn i det lille rommet. Det knirket svakt i gulvet. Alle buskene hindret ettermiddagslyset i å slippe inn og gjorde det litt skumt. Men det var ikke vanskelig å forestille seg hvordan det en gang hadde sett ut. Det måtte ha vært vidunderlig å sitte her på lyse sommerkvelder og skue utover fjorden.

Hun sukket henført og satte seg ned på en sliten stol. Halve rommet hadde veggfaste sittebenker. Putene var falmet, og spindelvev hang i laser fra taket. En stabel med tepper lå i en kurv. Det så ut som om det bare var blitt forlatt en dag, brått og uventet. Vindussprossene hvitmalte. Det var også de smale karmene. Bare over vinduene var listene brede. En bord med blekblå bunn slynget seg rundt i rommet, og fargen strakte seg videre opp i taket, som om den skulle forestille himmelen. I midten hang en vakker lysekrone til syv talglys, dekorert med prismer.

Stolen knirket da Agnis reiste seg. Hun myste mot utsmykningen under det blå. Hjertet gjorde et hopp, og hun tok seg uvilkårlig til brystet. Det var en skogbunn, med skir mose, lyng og spinkelt gress. Blomster med hvite kronblader reiste seg på tynne stilker og strakte seg mot himmelen. Noen enslige, andre i klynger. Agnis stilte seg på tå og strøk pekefingeren varsomt over dem.

Hun var ikke i tvil. Blomstene var skogstjerner.

Til toppen