Båten fløt så fint, og strømmen tok snart tak i den og førte den rolig nedover.

"Se så fint den flyter!" utbrøt Hanna henrykt og hadde visst glemt å være lei seg. "En gang vil jeg reise med en slik båt. Helst over havet. Til Amerika, kanskje."

Johannes sendte henne et smil før han tok et godt tak om løkken i enden av tauet, som hvert øyeblikk hadde strukket seg helt ut. "Det er ikke bare å dra til Amerika. Elias har vært der, og han møtte mye motgang. Det er det mange andre som gjør også, sier han."

"Han møtte Lucie der. Det måtte være en fin opplevelse."

Johannes nikket. Han likte ikke tanken på at Hanna skulle reise noen steder. Han ville ha henne på Tønset.

Båten nærmet seg svingen, hvor de ville bli nødt til å hale den inn igjen. Noen ganger gikk de lenger nedover, men det kunne de ikke i dag.

"Ser du hvor fint den flyter?" ropte Hanna til broren sin.

Gutten svarte ikke, men han så både dem og båten, visste Holger, og begynte å kveile tauet om armen.

Båten nærmet seg nesten like fint som da den seilte nedover, og da den var helt fremme hos dem, slapp han kveilen, og Hanna ga båten nok en dytt. Så reiste den samme turen om igjen, og Johannes var like begeistret nå som alle de andre gangene.

Det var da han begynte å kveile inn tauet at det skjedde. Tauenden som var festet til båten, løsnet. Forskrekket møtte han Hannas blikk.

"Du må få tak i den," ropte hun. "Hvis du ikke skynder deg, vil den drive så langt at vi ikke finner den igjen."

Han nikket. "Pass på broren din. Jeg er snart tilbake."

Så raskt som mulig sprang han langs bredden. Båten forsvant rundt svingen. Han fikk ikke øye på den før han hadde løpt et godt stykke, og da var den kommet enda lenger bort fra ham.

En gren lå som en løkke på bakken, og da han fikk foten inn i den, falt han over ende så lang han var. Han bannet, enda Rosalind hadde sagt at folk som gjorde det, havnet i helvete.

Øyeblikket etter fortsatte han å løpe. Han kikket seg over skulderen og kunne så vidt skimte kjerren og Hanna på den lille høyden, før han hastet videre.

Han var sliten og hadde blodsmak i munnen. Han kunne løpe langt, det hadde han gjort mange ganger, men bakken var ujevn, og noen ganger gled han på snøen.

Da båten nok en gang forsvant, stanset han og hev etter pusten. Det var armene som var kortere enn de skulle være, men nå kjentes det som beina ikke strakk til heller. Nok en strøm av banneord slapp over leppene hans. Hanna ville bli skuffet over ham nå. Det kunne til og med hende at hun ikke ville være venninnen hans lenger.

For det var han som hadde knyttet knuten. Det var han som …

En fugl fløy skrikende opp på den andre bredden, og da han kikket i den retningen, fikk han øye på den merkelige mannen og hunden hans. Johannes stivnet da mannen så på ham. Hunden hadde han i bånd. Den snerret og ville løs.

Noe kaldt og ekkelt ålte seg nedover ryggen ved synet av dem, og Johannes grøsset. Mannen løftet den korte armen og pekte fra Johannes og nedover elven, men sa ikke noe.

Det var nok båten han pekte på. Og nå var det umulig å nå den igjen. Johannes stirret på fremtoningen til det sved i øynene. Hvor holdt mannen til? Han kunne da ikke bo i skogen, men måtte ha tak over hodet.

Tankene gikk til Kallefølget og andre reisende han hadde møtt. Det var slett ikke alle som trengte et hus for å klare seg, visste han. Denne mannen var nok en av dem. Bare han ikke var en forbryter!

Urolig slet Johannes blikket løs fra den underlige mannen og vendte nesen mot Neby og veien han kom fra. Han kunne kjenne mannens øyne i ryggen, syntes han, men da han snudde seg, var fremmedkaren forsvunnet.

Til toppen