Glimt av håp (Heftet)

Serie: Sønnavind 78

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sønnavind
Serienummer: 78
ISBN/EAN: 9788202479381
Kategori: Romanserier
Omtale Glimt av håp

Anna Katarina får seg enda en tysk kjæreste, noe som fører til uvennskap mellom Elise og Hilda. På Ringstad forsvinner Samuel, og en dag blir Sigurd tatt av nazistene. Midt i all elendigheten aner de likevel et håp når de allierte går i land i Frankrike og Kong Haakon taler til dem fra London.

«Nå blir’e fred, Elise!» ropte Magda over hodene på alle de andre. Hun forsvant ut i bakrommet og kom tilbake med en diger papirpose full av nystekte boller.
«Åssen visste du atte detta sku’ bli en dag å feire, ‘a, Magda?» spurte en.
«Det følte jeg på stortåa før jeg sto opp i morges, og da skyndte jeg meg å lage bolledeig før den andre tåa sa no’ annet.»

Til toppen

Andre utgaver

Glimt av håp
Bokmål Ebok 2015
Glimt av håp
Bokmål Nedlastbar lydbok 2017

Flere bøker av Frid Ingulstad:

Utdrag

Rosalind våknet av noen duer som kurret like over hyttetaket. Hun ble liggende stille og lytte. Nede fra fjøset hørte hun kuene begynne å raute utålmodig, det måtte snart være morgen. Eller kanskje morgenstellet var ferdig allerede og kuene bare ventet på å bli sluppet ut? Leif hadde fortalt at Margit fulgte dem til beitet hver morgen, da gikk de rett forbi hytta og inn i skogen.
            Det måtte være morsomt å se. Hun listet seg barbent bort til døren, åpnet den så stille hun kunne og kom ut i den lille gangen hvor de tre glassene med melk sto i vindusposten for å samle opp fløte til morgenkaffen. Jammen så det ikke ut til å ha kommet et tykt lag med fløte allerede!
            Ytterdøren var tung, og den pep i hengslene. Kanskje moren til Leif ville mislike at hun gikk ut i bare nattkjolen?
            Hun smøg seg ut på trappen og kikket ned mot gården for å se om hun kunne få øye på kuene. I det samme så hun noe røre seg bak grantreet ved siden av uthuset. Det så ut som om en skikkelse kløv over gjerdet og forsvant da han så henne.
            Rosalind holdt pusten. Var det noen som spionerte på dem? Gestapo? Statspolitiet?
            Hun ble redd med ett. Hun var klar over at Leif var med på noe, men visste ikke hva. Da hun ble kjent med ham, hadde det vært meningen at hun skulle bli med i samme gruppe som han selv, men fordi hun hadde opplevd det med Svein, hadde ikke Leif ville utsette henne for mer vondt, hadde han sagt. Nå ble hun kald og varm om hverandre. Var gruppen hans blitt oppdaget? Hadde noen sprukket og røpet Leifs navn? Var han ettersøkt?
            Hun skulle til å løpe bort til pennalet og vekke Leif, men skyndte seg først inn i gangen og slengte anorakken utenpå nattkjolen. Hvis Leif virkelig var i fare, var det en idiotisk handling, tenkte hun, men i øyeblikket var hun mer redd for å gjøre moren hans forarget enn at det sto tyskere i nærheten.
            Hun banket hardt på døren hans.
            «Hvem er det?» Stemmen hørtes forunderlig våken ut.
            «Det er meg, Rosalind.»
            Det ble taust. Det tok litt tid før han åpnet døren på gløtt. «Er det noe?»
            Hun nikket. «Jeg så noen luske bak uthuset og ble redd for at det var Gestapo.»
            «Gestapo?» Han så på henne som om hun skulle ha en skrue løs. «Her, i skogen, langt ute på landet?» Han hadde bare på seg pyjamasbuksen. Brystet var dekket av mørke hår.
            Hun følte seg dum. «Jeg har hørt at mange hemmelige organisasjoner blir rullet opp om dagen. Folk har vært altfor uforsiktige.»
            Han så seg rundt, som om han ikke følte seg helt trygg likevel. «Ikke vi,» svarte han.
            Hun snudde seg. «Unnskyld, det var ikke meningen å vekke deg.»
            «Jeg var våken, Rosalind.» Han ble vennligere i stemmen. «Men du skremte meg.»
            Rosalind listet seg stille tilbake til hytta og krøp opp i køyesengen. Leif hadde sagt at moren hans likte å ligge lenge når hun var her, det var ikke verdt å lage lyder som kunne vekke henne. 
            Det var umulig å ligge rolig. Inn fra vinduet i øst lette morgensolen seg frem mellom grantrærne og traff hjørneskapet som Leifs far hadde skåret ut. Det var fullt av snirklete utskjæringer og måtte ha vært veldig vanskelig å lage. Vinduet på motsatt vegg tok inn aftensolen, og under sto den koselige lille kjøkkenbenken i lys bjerk, med en oppvaskbalje av sink hengende på en krok på siden. Gardinene var smårutet, og i taket over spisebordet hang en sort parafinlampe av smijern med rødrutet stoff. Akkurat slik skulle en hytte se ut, tenkte hun. 
            Bare moren til Leif kunne stå opp snart! Det føltes som om hun hadde maur i kroppen. Ute skinte solen fra klar himmel, det lot til å bli en alle tiders sommerdag. Og her lå hun under dynen og strevde med å få tiden til å gå!
            Tanken gikk stadig til skikkelsen som forsvant bak uthuset. Leif hadde virket så sikker på at det ikke kunne være Gestapo eller statspolitiet, men hvordan kunne han vite det? Det kunne være en spion, en angiver, en nazist av verste slaget. 
            Men hvorfor hadde vedkommende stukket av? Da ville han vel heller ha dundret på hyttedøren og forlangt å få snakke med Leif? Og hvorfor hadde han befunnet seg akkurat bak uthuset og ikke heller utenfor vinduet i hytta?
            Hvordan kunne hun forresten vite at det var en han?
            En ubehagelig tanke snek seg inn, men hun skyndte seg å jage den bort igjen. Så gal var vel ikke denne Margit, at hun listet seg rundt pennalet for å få et glimt av Leif? 
            Hvis det hadde vært noe mellom dem, det behøvde ikke ha vært noe alvorlig, bare en liten flørt, var hun kanskje forelsket fremdeles og bare lengtet etter å se ham? Hun visste sikkert at han sov i uthuset, siden han hadde kalt det for sitt ungkarsrede. 
            Stakkars, da var det synd på henne.
            Hun kastet seg rundt på den andre siden, kjempet imot en annen og forferdelig tanke. Hun slo den vekk, men den kom tilbake, nådeløst og opprørende: Kunne det ha vært Margit, og hadde hun vært inne hos Leif? 
            Fy, så stygg du er, å mistenke din forlovede for utroskap, attpåtil før dere har kommet frem til alteret! skjente hun på seg selv.
            Hun sto opp likevel, orket ikke å bli liggende med alle slags syke tanker i hodet. Stille kledde hun på seg og begynte å dekke frokostbordet.

Til toppen

Bøker i serien