Hedvig plukket noen visne blader på planten som sto i vinduet. De hadde avtalt at hun skulle komme til stallen dagen etter, men hun hadde holdt seg unna. Det hadde ikke vært meningen at det skulle bli slik, men ettersom tiden gikk, ble det vanskelig å se Jonas igjen. For det hadde gått opp for henne at det de hadde gjort var fryktelig dumt. Hun burde ikke latt seg friste, for nå ble alt så mye vanskeligere. Før hadde hun ikke helt forstått hva det innebar å gå til sengs med en mann, men nå visste hun det, og tanken på å la disponenten røre henne slik Jonas hadde gjort, fikk kvalmen til å bølge gjennom kroppen. Det at han skulle kjærtegne henne med de ekle, krumme fingrene, og at han skulle …
Hun stønnet i avsky ved tanken på å ha ham over seg i sengen. Den eneste hun ønsket å bli rørt av på den måten, var Jonas. Men det kom aldri til å skje igjen. For når hun ble gift og flyttet til Borre, ville hun bare se ham når hun kom på visitt til Falkensten. Hun sukket tungt og lukket øynene. Tanken fikk det til å svi bak øyelokkene.
«Hva gjør du oppe så sent?» Morens stemme lød fra døråpningen.
Hedvig blunket raskt bort tårene og snudde seg mot henne.
«Jeg er ikke trett,» svarte Hedvig.
«For noe tull,» bjeffet moren skarpt. «Du må få skjønnhetssøvnen din. Hvis du møter opp ved alterert hulkinnet og med mørke ringer under øynene, risikerer vi at disponenten svarer nei.»
Hedvig snøftet. Som om det ville skjedd.
«Disponenten sendte bud til oss i dag. Han kommer til ettermiddagste i morgen, og da må du se godt ut,» fortsatte moren. «Jeg antar at han vil ha litt tid alene med deg, og nå er det så kort tid igjen til bryllupet at du bør være vennlig mot ham.»
«Hva mener du?»
«Du vet hva jeg mener,» svarte moren skarpt. «Han vil ønske å klemme litt på deg og kanskje gi deg et kyss, og det skal du la ham få lov til. Bare nok til at han er utålmodig etter å gjøre deg til sin, så vi er sikre på at han ikke avlyser bryllupet i ellevte time.»
«Han vil ikke avlyse noe som helst, uansett hva som skjer,» sukket Hedvig. «Han er desperat etter å bli gift, og med tanke på hans høye alder, tar han neppe sjansen på å måtte gjøre kur til en annen kvinne.»
«Kanskje,» svarte moren. «Men vi kan ikke risikere det. Hvis han vil kjenne på varene, så lar du ham få lov til det. Er det forstått?»

Til toppen