– Jo, jeg tror det, svarte Rakel stille. – Jeg husker lite fra tiden før jeg kom til Ovreid gård, men jeg har en drøm som stadig kommer tilbake. Jeg er fem–seks år gammel, og det kommer noen skremmende menn hjem til mor og meg midt på natten. Mor sender meg alene ut i mørket og lover at hun skal komme etter. Men hun kommer aldri, og så går huset opp i flammer. Jeg trodde først at det bare var et mareritt. Men da jeg var i Bø i fjor høst, forsto jeg at det var et minne.
– På hvilken måte? spurte grossereren.
– Min tante og jeg besøkte slektninger. Det var på denne gården mine foreldre oppholdt seg da det banket på en natt. Utenfor døren sto en eldre kvinne, og i armene hadde hun et barn på fem–seks år.
– Dem, slo han fast.
– Ja, bekreftet hun. – I høst gikk jeg en tur langs elven nedenfor gården og kom til et sted som lignet på stedet i drømmen. Da jeg lette litt rundt, kom jeg over tuftene etter et nedbrent hus. Senere har jeg fått vite at det brant ned den natten da jeg ble funnet.
– Ble det funnet noen levninger i asken? spurte han.
– Det vet jeg ikke. Jeg hørte om brannen fra far, men han trodde huset var fraflyttet da det brant.
Grossereren fikk en liten rynke mellom øyenbrynene da hun sa «far», og brått ble Rakel beklemt. – Var det det på grunn av dette at herr Bergan måtte gå fra rommet?
Han trakk pusten dypt og rettet han seg opp i stolen. Det lille glimtet av følelser hun hadde sett, forsvant.
– Nei, det var det ikke. Han kremtet. – Jeg undret meg bare over hva slags forbindelse De har til Bergan.

Til toppen