Sent på kvelden, da det grå dagslyset nesten var borte og hun var så utmattet av venting og angst at hun var nær ved å sovne sittende på benken, kom biskopen igjen. Han hadde seks menn med seg, ingen av dem bar våpen, men de ble stående tause bak ham mens han kom helt inntil jernstengene. Først da han gjorde et lite tegn med hånden, gikk de sin vei og ble borte i mørket.
«Du har hatt tid til å tenke,» sa han. Stemmen var lav, men det skjulte seg makt i den, og hun visste at for henne var det makten over liv og død, over en rask død eller en langsom.
Hun svarte ikke, for det var ingenting å si.
«Hvor er gullhodet?» spurte han, og nå hadde den lave stemmen fått en klang som av stål. «Hvor gjemmer de seg, de som tar vare på det for deg?»
Kolrun sa ingenting, fordi alle svar hun kunne gitt, bare ville føre henne til døden. Biskopen sprang fram til jernstengene, grep dem og presset ansiktet mellom dem. Et kort øyeblikk fikk Kolrun en tanke om å knuse dette ansiktet med knyttnevene, men hun hadde trukket seg helt bakover til benken, og han trakk hodet til seg igjen.
Han spurte igjen, hun var like taus.
Jeg lever så lenge jeg ikke forteller ham at gullhodet er på Stormfruen.
Biskopen snudde seg brått, utstøtte et kort rop og gikk. De seks mennene kom tilbake, én av dem låste opp døren. Kolrun trakk seg bakover mot veggen. Hun så ansiktene deres, og det var noe i dem hun hadde sett før. Det var lyst, det var makt, det var …

Til toppen