Lovise ble sittende og se på Johan mens han hyppet på Brona og satte kursen oppover gårdsveien. 
«Kan je få prøve å styre?» 
Han vred på hodet og så fortumlet på henne. «Vil du styre?»
«Ja, det hadde vøri artig å prøve.»
Han så fortsatt like forvirret ut, men så gled ansiktet hans til slutt over i et smil. «Ja, det er kanskje itte så dumt at du lærer deg det, i tilfelle du plutselig bestemmer deg for å kjøre av garde i full fart en dag.»
Lovise måtte le. «Ja, itte sant?»
Johan ventet til de var oppe på kjerreveien, så akte han seg bortover på setet og rakte henne tømmene. 
Hjertet gjorde et lite hopp i brystet da hun tok dem imot.
«Hold dom litt strammere,» sa han.
Lovise gjorde som hun fikk beskjed om. Det var langt ifra samme følelse som å sitte på hesteryggen, men likevel kriblet det litt i magen.
«Det her klarer du helt fint,» sa Johan, og hun syntes han hørtes stolt ut der han satt.
Hun møtte blikket hans og smilte varmt. Han måtte være den snilleste mannen på jord.
Det ble ikke noe regn på turen, og snart var de fremme ved kirken. Det ringte i kirkeklokkene, og flere hesteskyss var allerede oppstilt langsmed muren. Med instrukser fra Johan fikk Lovise ledet også Brona frem dit, slik at hun kunne bindes fast i en av jernringene. 
De skulle akkurat til å stige ned da det lød en spotsk stemme tvers igjennom klangen fra klokkene. 
«Jaså, det er itte vanskelig å se åkken som styrer i heimen hos dere.»
Lovise visste hvem det var lenge før hun vred på hodet.
Jette.

Til toppen