Hans sanne jeg (Heftet)

Serie: Soloppgang 81

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Soloppgang
Serienummer: 81
ISBN/EAN: 9788202614164
Kategori: Romanserier
Omtale Hans sanne jeg

Dødelig såret kommer den trofaste stallkaren med en advarsel til familien. Midt oppi sorgen oppdager Andrine at Magne ikke alltid har vært sannferdig – og når han endelig viser sitt sanne jeg, er det ikke noe vakkert syn.

«Pass dere for Vandreren. Det er det han kaller seg. Jeg vet ikke om noe annet …» Han lukket øynene sakte, dro pusten et par ganger og rallet litt. Så ble det helt stille.

«Kjenner pulsen i nakken allerede i innledningen.» Kari Høyholm, bokelsker

Til toppen

Andre utgaver

Hans sanne jeg
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Jorunn Johansen:

Utdrag

«Jeg er sikker på at Anniken har helt noe jeg ikke har tålt i suppen min som hevn,» sa Mina litt spakere.

«Ja, det tenkte jeg også på,» kom det fra Marina. «Hun er såret, for du har ødelagt livet hennes. Men det er ikke dermed sagt at hun har forsøkt å forgifte deg, slik du påstår. Jeg skal ta en prat med henne senere.»

«Nei, Marina, det skal jeg gjøre,» sa Andrine fast. «Jeg er tross alt husfruen. Men nå spekulerer vi bare. Vi får vente på doktoren og høre hva han sier først.»

Mina satte seg igjen og begynte å spise eggehakk. Det så ut som maten vokste i munnen hennes. Nå hadde piken fått noe å tenke på. Det verste var at Andrine ikke trodde hun brydde seg om Kristian. Hun mistenkte henne for å ha flørtet med ham bare for å plage Anniken. Det var sjofelt og stygt gjort om hun hadde rett i det.

«Hvorfor gjorde du det, Mina?» Andrine så strengt på henne. Hun prøvde seg frem nå, for hun var jo ikke sikker.

«Jeg har ikke gjort noe galt. Jeg liker Kristian, men det tålte ikke Anniken og begynte å bråke, som om hun er verdt noe. Hun er bare en tjenestepike, og jeg er oppdratt til at de kun er på gården for å arbeide. Og det er Kristian også. De har ikke lov til å sverme i arbeidstiden, som er omtrent døgnet rundt.»

«Hos oss er det ingen som arbeider døgnet rundt. Jeg er ganske fleksibel. De arbeider nok og litt fritid på kvelden får de nesten alltid. Jeg trenger dem ikke på kvelden så hvorfor skal de måtte stå på pinne for meg da?»

«Det er slik det skal være. Tjenestefolket skal være der for deg døgnet rundt. Emilie er jo det. Ja, og barnepiken Linda. De sitter jo støtt hos barna. Hvor er dere da?» Nå forsto Andrine for alvor hvor frekk og uvitende Mina var. Hun kunne umulig ha fått med seg at hun selv og Marina var sammen med barna hver dag, at de fikk leke seg ute, at begge tok seg av barna sine, men at Emilie og barnepiken trådde til når det var nødvendig.

«Jeg kan ikke si at jeg liker å bli irettesatt av en ungpike,» sa Andrine og satte øynene i henne. «Det er kanskje på tide at du reiser hjem, for det er tydelig at du ikke liker deg her, i og med at du steller i stand intriger.»

«Nei, jeg kan ikke reise. Jeg er syk, det vet du. Og hvorfor plager du meg slik? Det var Kristian som begynte å flørte med meg. Jeg er ikke interessert i ham for alt i verden. Han er jo bare en dreng. Jeg kommer fra gode kår.»

«Da foreslår jeg at du lar gutten være i fred og slutter å flørte med ham. Anniken er piken for ham. Så la de to være i fred,» sa Andrine strengt. «Om du ikke lystrer, må du reise hjem. Og da bryr jeg meg ikke om du er syk, for du verdsetter ikke at vi faktisk lar deg bo her.»

Mina rødmet og tørket svette av pannen med armen. «Unnskyld. Jeg forstår at jeg har stelt det i stand nå, men jeg ble så skuffet over han som fulgte meg og Agnes hit. Han kysset på en kvinne og brydde seg ikke om meg selv om han flørtet med meg hele veien til Kongsvinger. Jeg trodde at … Ja, jeg trodde han likte meg. Det gjør fortsatt vondt.»

«Ja, da kan du tenke deg hvor vondt Anniken har det. Det er kanskje på tide du begynner å tenke på andres følelser og ikke bare dine egne,» kom det sint fra Marina.

«Men Anniken irriterer meg. Det er dere som ikke følger med. Hun leker med Kristian. Det er ikke kjærlighet fra hennes side. Det er husbonden hun er ute etter. Jeg har nok sett dem. De lange blikkene. Hvordan de ser på hverandre. Tror dere ikke jeg kjenner igjen det der? De to er kjær, men holder det hemmelig.» Igjen tørket hun svette av pannen.

Andrine ble kvalm og kjente at det var like før hun kastet opp. Anniken, som hun ikke hadde likt, men som hun likevel ansatte, var altså kjær i Magne og han i henne. Da hadde det blitt slik som hun fryktet.

Hun reiste seg opp og gikk fra dem. Hun måtte finne Magne med en eneste gang.

Til toppen

Bøker i serien