«Jeg får si takk for hjelpen og beklage at jeg kom så sent, men det tok litt tid før jeg torde å gå hit.»
«Du kan komme når du vil, Karolius. Du er familie,» sa Marina og kostet på seg et smil.
Karolius så lettet ut. «Jeg sier takk for det, for jeg fortjener ikke deres godhet,» sa han, «men jeg lover å ta meg sammen. Det har vært en vanskelig tid, og jeg forsøkte å etablere meg langt vekk fra Lierbygda. Nå er jeg altså tilbake.»
«Du kan vel bli boende her når du er ferdig med å pusse opp,» kom det fra Marna. «Folk glemmer, og du blir nok godtatt i de rikes kretser på Kongsvinger. Her har du alt. En dag får du kanskje dyr på gården også. Storbyen er ikke noe å stå etter.»
Ola så rart på henne, men sa heldigvis ingenting. Petra hadde hele tiden sett nøye på ham, vurdert ham, og det så ut som hun likte ham. Petra måtte ikke få opp øynene for ham, men så kom hun på at Petra visste godt hvem Karolius var. De hadde møtt hverandre mer enn en gang i storbyen og i selskaper. Hun senket skuldrene.
Karolius så interessert på Marna. «Du er flink til å friste, men jeg vet ikke … nå har jeg ikke så mye å komme tilbake til, men jeg får se. Kanskje jeg blir her, men jeg har blitt vant til å bo blant mange folk.» Han gløttet på Ola, som hele tiden så på ham. «Jeg har vel ikke så mange å komme tilbake til når jeg tenker meg om.»
Marina visste hvorfor. Det var jo Ola som sto bak. Karolius var blitt stengt ute fra det gode selskap for lenge siden.
«Det blir fint om gården blir beboelig igjen. Villaen er stor, og den blir det nok ikke noe problem å selge,» mente Ola.
«Jeg får se det an. Takk for hjelpen. Jeg skal ikke forstyrre mer.»
Marina fikk en idé. «Du forstyrrer ikke. Vi spiller kort. Kanskje du vil ha en dram og spille litt med oss før du går?»
Ola så dumt på henne, men hun overså ham, for dette var viktig. Hold fienden nær, sa en stemme i henne hele tiden.
«Jeg vet ikke om det passer seg …» Han så på dem etter tur, men Ola hadde heldigvis flyttet blikket og så på Petra.
«Det passer utmerket,» sa Olav. «Vi kan ta en omgang poker til, og ikke minst en dram.»
«Da får jeg si takk som byr,» sa Karolius og så etter hvor han kunne legge fra seg kappen. Petra var rask på beina og tok den imot. Hun la kappen over en av stolene i stuen.
«Sett deg ned, Karolius. Det er god plass rundt bordet.» Marina smilte og grep kortstokken. Olav hentet et glass til og skjenket konjakk til dem alle. Marina holdt seg til saft, mens Petra og Marna tok et glass punsj.
Det endte med at Karolius vant flere omganger. Marina så hvorfor. Han jukset! Likevel tidde hun stille. Det var viktig å komme under huden hans, finne ut om han kunne være en morder.
«Jeg gir meg,» sa Olav etter det siste tapet. «Jeg orker ikke mer. Å, tape slik.» Han ristet på hodet.
Karolius gliste etter den fjerde konjakken. «Jeg kan dette. Jeg var med i en spilleklubb i Christiania og vant store summer.»
Det var vel ikke så rart, tenkte Marina. Du jukser, og det er bare jeg som har sett det. Hva annet jukser du med, Karolius? Endelig har vi deg i vår hule hånd. Endelig skal vi finne ut av hvem du er, for du er her, og du kommer tilbake. Nå må vi holde sammen og forsøke å finne ut av alt du har bedrevet. Din falskner.

Til toppen