Forfatter: | Anne Marie Meyer |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2022 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Nattsvermere |
Serienummer: | 10 |
ISBN/EAN: | 9788202734763 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Anne Marie Meyer |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2022 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Nattsvermere |
Serienummer: | 10 |
ISBN/EAN: | 9788202734763 |
Kategori: | Romanserier |
Aila trives på Manor Hall og sammen med Florence, samtidig skjønner hun at eiendommen skjuler flere hemmeligheter, noe som gjør henne nysgjerrig.
Det er ikke alle som er like begeistret for at Aila har kommet dit, og for hennes vennskap med William.
– Så bra for deg. William er en skjørtejeger av rang, men han kan ikke gifte seg med hvem han vil. Faren hans ville aldri godtatt et forhold mellom dere to. Gladys tok et skritt nærmere. – Jeg skal gi deg et godt råd: Kom deg vekk herfra, ellers kommer du til å angre.
Aila møtte blikket hennes. Det var vanskelig å tyde uttrykket i det.
Håp og drømmer | |||
Bokmål | Ebok | 2022 | |
Håp og drømmer | |||
Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2024 |
Aila ble stående og myse ut i den mørke gangen, men til slutt gikk hun inn på soveværelset igjen, låste døren og satte lampen tilbake på nattbordet. Hun sank ned på sengen og ble sittende og se tankefull mot vinduet. Redselen forsvant, men en vond forutanelse grep henne.
Et kort øyeblikk ble værelset lyst opp av månen som gled langsomt forbi utenfor, før den forsvant og et blålig, mykt mørke igjen senket seg over værelset. Det slo henne hvor stille det var. Hadde hun kanskje drømt alt sammen?
Hun kjente en kald trekk mot ansiktet og slo armene om seg, dro en stol bort til vinduet og satte seg. Hun fikk ikke sove mer likevel, så hun kunne like gjerne sitte og vente på at dagslyset skulle jage bort nattens skygger. Utenfor lå parken stille og øde. Månen sto høyt på himmelen, skjult bak sprikende grener. Det dunkle lyset la en trolsk stemning over parken. Trærne sto avtegnet i silhuett, som tause voktere mot inntrengere utenfra. Bortenfor parken lå veien som førte innover mot landsbyen, og de endeløse, bølgende jordene med små klynger av trær her og der.
Til venstre for vinduet skimtet hun skogen hun hadde gått seg bort i da hun var her med Poppy for to år siden. Landskapet var som hentet ut av et maleri, vakkert og skremmende på samme tid.
Det hadde skjedd så mye merkelig den siste tiden. Den fremmede på brygga hjemme på Senja som hadde advart henne, og nå dette. Og alle de merkelige drømmene. Det ga henne en følelse av at noen ville henne vondt. At noen holdt øye med henne. Hun erindret hva Poppy hadde fortalt før hun reiste. Om den avstengte østfløyen som ingen våget å gå til.
Hun hadde ikke innbilt seg at noen sto utenfor døren og ville inn, men det var ingen der da hun åpnet. Hvilke hemmeligheter skjulte seg på Manor Hall? Selv om det skremte henne, bestemte hun seg for å finne ut hva som hadde hendt på godset.
Brått kjente hun en sår lengsel etter livet slik det var før. Før hun møtte Gard. Før de ble tvunget til å flytte fra Kåfjord til Senja. Alt hadde på mange måter vært enklere da, men hun kunne ikke skru tiden tilbake. Livet hennes var her og nå.
Aila hvilte pannen mot vinduskarmen og lukket øynene. Hvordan sto det til med alle der hjemme? Hun savnet dem inderlig. Det var bare to uker siden hun hadde stått på kaia og vinket farvel, men det føltes mye lenger. Her var hun alene, uten dem hun var glad i rundt seg. Selv om hun følte seg velkommen, var hun en fremmed, det var ikke her hun hørte hjemme.
Hun kunne ikke betro seg til Florence om det som hadde hendt denne natten. Florence ville antagelig bare blåse av det og si at hun hadde drømt. Elsie ville nok forstå. Hun ville ikke le av henne og tro at hun var i ferd med å bli gal. Likevel bestemte hun seg for å holde episoden for seg selv, inntil videre. Kanskje hadde hun drømt igjen, for det fantes ingen annen logisk forklaring på det.
Aila ble sittende og se ut av vinduet til solen farget horisonten i en vakker, skimrende, gyllenrød farge. Hun gjespet og reiste seg, strakte armene i været og tøyde den støle kroppen før hun gikk bort til kommoden og kikket i speilet. Hun så forunderlig våken ut, selv om hun slett ikke følte seg slik. Hun vasket og kledde seg, gredde håret og satte det opp i en enkel topp.
Da hun var ferdig, redde hun opp sengen, satte lampen på plass i stativet ved døren og gikk ut i gangen. Den var alltid dårlig opplyst, uansett hvilken tid på døgnet det var, så hun skrudde opp veken på vegglampene for å se bedre da hun gikk mot trappen.
Aila kjente hvor anspent hun var, men det var ikke en lyd å høre utenom hennes egne hjerteslag. Hun var nesten borte ved trappen da en dør plutselig ble åpnet og en kvinne kom ut fra et av værelsene som ikke var i bruk. Det var Gladys. Hva gjorde hun der inne? Den brede bakenden til Gladys vugget fra side til side da hun hastet bortover gangen mot trappen og forsvant.