Kolrun reiste seg, og et smil bredte seg i ansiktet hennes.
Hjalte hadde kommet i gang med å lete.
Hun undret hvor han hadde gjort av hesten sin. Sikkert i et av husene, fehuset eller kanskje en stall. Kolrun mumlet et stille «bli» til Runar og begynte å gå fram mot husklyngen i ly av kratt og småskog.
Hjalte måtte ikke få tid til å kaste seg på hesten når han fant det han lette etter.
Knakingen i treverk som ble dratt fra hverandre fortsatte. Den kom fra et av de små husene i utkanten av klyngen. Et ystehus, trodde Kolrun, et sted der et endeløst og slitsomt arbeid fikk melk til å bli ost. Hardt for rygg og armer. Å være setertaus betydde lange dager.
Det ble stille, og dersom han hadde funnet det han lette etter, ville han snart komme ut.
En lavmælt, men rasende ed sa henne at han ikke hadde funnet det.
Hjalte stormet så brått ut av den skjeve døren at Kolrun skvatt, men han kunne ikke se henne, og han løp den motsatte veien. Han hadde en gammel og rusten øks i hånden.
Da han smatt inn i et annet lite hus, nikket Kolrun tenksomt. Enda et ystehus – noen måtte ha sagt ham at det han ville ha var gjemt i et slikt. Denne gangen var han hissigere, og smellene fra øksehammer mot tørt, gammelt treverk kom med det samme. Hun hørte ham stønne av anstrengelse – små, korte grynt for hvert slag med øksen.
Kolrun holdt seg i ro, sto bare skjult bak et halvt sammensunket skur med tre vegger og lot ham arbeide. Han hadde stor iver, men kanskje ikke så mye kraft i seg, for han stønnet tungt for hvert slag med øksen.
Kolrun hadde ikke sett alle ystebuer i landet, men mange nok til å vite at de brukte ikke ha annet enn et par benker, noen hyller og noen enkle redskaper – og selvsagt en smørkinne og noen enkle kar. Men Hjalte slet som en gal der inne med å få alt sammen fra hverandre.
Han måtte ha fått vite noe om noe som var gjemt under et veggfast innbo, fant hun ut. Ellers var dette en gal manns fakter. Skjønt, da han kom farende ut av denne andre bua han hadde knust innmaten i, så han virkelig ut som en gal mann. Hvit og rød i ansiktet og med rifter i klærne og blod fra knokene på den ene hånden.
Han løp mot den neste bua – slik Kolrun tolket det var det ikke noen ystebu, men heller et slags redskapskjul. I alle fall hadde den to smale dører i stedet for én, og den var litt i største laget. Han sparket opp den ene av dørene og kastet seg inn med et hastverk som var uforståelig for Kolrun.

Til toppen