Helenes valg (Heftet)

Serie: Skjærgårdsliv 41

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Skjærgårdsliv
Serienummer: 41
ISBN/EAN: 9788202613600
Kategori: Romanserier
Omtale Helenes valg

Helene kommer uforvarende opp i en dramatisk gisselsituasjon, og gode råd er dyre.

I dagene som følger, blir hun omsorgsfullt ivaretatt av kaptein Tobias Falk, og hun blir stadig mer forvirret over sine egne følelser. Det er Jostein hun har lovet seg bort til, men det er Tobias som har stått last og brast med henne gjennom en vanskelig tid, og nå skal han reise.

Han fanget blikket hennes, som om han prøvde å lese tankene hennes. Med ett sto det klinkende klart for henne: Hun ville ikke at han skulle reise. Hun ville ha ham her hos seg. Hun tenkte på hvor mye hun hadde savnet ham da han var borte disse høstukene. Og nå skulle han være borte i mange måneder? Hvordan skulle hun orke å komme gjennom dagene?

Til toppen

Andre utgaver

Helenes valg
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Jeanette Semb:

Utdrag

– Du er så snill mot meg, sa Helene og ga ham et varmt smil. Hun kunne ikke si med ord hvor mye det betydde for henne at han var tilbake igjen. Hun var sikker på at det var han som var grunnen til at hun følte seg så mye bedre.

– Så hyggelig at du syns det, sa Tobias og strøk henne over hånden. – Jeg spurte doktoren om jeg kunne ta deg med ut en tur, siden det er så fint vær. Han sa at litt sol og frisk luft bare ville gjøre deg godt.

– Å ja, kan jeg det? Helene så forventningsfullt på ham. – Jeg vil gjerne gå ut en tur, det ville vært deilig med frisk luft. Jeg føler at jeg har vært innestengt i en evighet, selv om jeg bare har vært på dette rommet i et par dager.

– Doktoren sa at jeg kunne ta deg med ut, men det er bare snakk om noen få skritt, for eksempel bort til benken i hagen. Du måtte passe på ikke å irritere såret.

Helene kunne ikke slutte å smile. – Vel, det høres helt fint ut. Når skal vi gå? Jeg er klar når som helst.

Tobias humret. – Vi kan gjerne gå nå med det samme, om du vil, men jeg antar at du ikke vil gå ut i nattkjolen?

– Å, det er sant, nei, det vil jeg ikke. Helene følte seg med ett beskjemmet.

– Du bør ha på deg noe varmt, det er nokså kjølig ute.

– Jeg har kåpe og lue, og vantene mine. Og så har min mor vært her med noen kjoler til meg.

Tobias reiste seg og gikk bort til skapet. Han tok ut de tre kjolene som hang der og holdt dem opp foran seg.

– Hvilken av dem vil du ha? Han lot som det var han som skulle velge seg ut en kjole å gå i, og det så temmelig komisk ut.

Hun kniste. Til tross for at hun var skadet, og det gjorde vondt i såret, kjente hun seg med ett så boblende glad.

– Den grå, det er den tykkeste.

– Da blir det den grå. Tobias hengte de andre inn i skapet, før han gikk tilbake til sengen med kjolen. Han satte seg på sengekanten. – Jeg foreslår at du reiser deg opp, slik at du står på gulvet, og så kan du støtte deg til denne stolen. Jeg hjelper deg av med nattkjolen og på med kjolen.

Han grep armen hennes og ville forsøke å dra henne opp.

Helene dro den sjokkert til seg.

– Vi må finne en annen måte å gjøre dette på, sa Helene resolutt. – Jeg må kunne ta på meg kjolen selv. Det passer seg ikke at jeg blir stående i bare undertøyet, uansett hvor gode venner vi er.

Han greide ikke å holde tilbake en liten latter, selv om han forsøkte å holde seg alvorlig. Situasjonen moret ham visst, og hun visste ikke hva hun skulle mene om det. Det var unektelig litt komisk, hun måtte jo innrømme det, men likevel …

– Hør her, Helene. Jeg tviler på at du vil greie å få av deg nattkjolen og ta på deg kjolen på egen hånd. Jeg kan naturligvis hente en av tjenestepikene, om det kjennes bedre for deg. Men jeg kan forsikre deg om at jeg har sett kvinner i undertøy før.

Helene forbannet rødmen som skjøt opp i kinnene. Og med ett følte hun seg dum.

– La gå, det spiller ingen rolle, jeg har ingenting å skjemmes for.

– Nei, nettopp.

Han hjalp henne ut på gulvet. Helene kjente seg svimmel, og det gikk litt rundt for henne. Men han holdt henne trygt og stødig i armene sine, til hun hadde gjenvunnet balansen. Og så dro han stolen bort til henne, slik at hun kunne støtte seg på den.

Forsiktig, og som om han ikke skulle ha gjort noe annet, dro han nattkjolen av henne. Hun følte seg naken da hun sto foran ham, men det virket ikke som han lot seg affisere av det. Han konsentrerte seg bare om det han skulle gjøre. Han la nattkjolen fra seg på sengen, mens han plukket opp kjolen som hun skulle ha på seg. Så forsiktig han kunne, fikk han den over hodet hennes. Så det ene ermet og deretter det andre, før han dro kjolen nedover hoftene hennes. Først da han reiste seg opp, møtte hun blikket hans.

– Det der var vel ikke så farlig?

– Det der var alt annet enn farlig, sa Helene.

Men innvendig kjente hun seg opprørt. Hun syntes fremdeles hun kunne kjenne hendene hans mot den bare huden hennes. Det var som om den brant.

Til toppen

Bøker i serien