Helhesten (Heftet)

Serie: Nattmannens datter 23

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Nattmannens datter
Serienummer: 23
ISBN/EAN: 9788202452230
Kategori: Romanserier
Omtale Helhesten

Kjøpstaden Bergen er forvandlet til en rykende ruin, og Lucie blir sendt ut av byen til Hope, sammen med Tilly og Karen Malene. Hun ser frem til å bli bedre kjent med morsslekten, som ikke vet at Lucie lever. Samtidig bærer hun et uekte barn, og hemmeligheten vil snart bli synlig for alle.

Ved siden av grinden lå en svart hest urørlig.
Elen hvisket så bare de nærmeste kunne høre det. «Til Hel red den døde på en hest.»
Jentene så på kvinnen, avventende. Redde.
«Det er en vette i hesteskikkelse. Svart … med tre føtter og uten hode. Mager som et skjelett. Helhesten varsler død, ulykke og sykdom.»

Til toppen

Andre utgaver

Helhesten
Bokmål Ebok 2014
Helhesten
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Nede på gresset der sauene, geitene og kyrne av og til beitet, sto det en påle. I toppen av den var det noe hvitt og svart. Rundt pålen var det en skikkelse som beveget seg med de merkeligste hopp og sprang. Rundt og rundt og rundt. Det lignet en gal manns dans.
«Olav,» hvisket Lucie matt.
Hun ble stående lenge og stirre på ham. Han virket utrettelig, for han danset lenge. Det kom ingen lyder fra ham, og det var det som gjorde det så uhyggelig.
Lucie visste ikke om hun burde rope på ham eller gå ned dit, men skrekken fra tidligere på sommeren gjorde at hun nølte. Magen var mye større nå, og hun kunne ikke løpe like fort som før.
Samtidig hørtes sporadiske rop nede fra gården. Var det Olav de savnet og ropte på? Eller var det noe annet som sto på?
Jørgine!
September var hennes tid. Slutten av september … men slikt var ikke alltid lett å vite. Kunne fødselen ha begynt?
Det var lørdag. Da var ikke mennene kommet tilbake fra byen ennå. De kom om ettermiddagen og var på gården til mandag morgen. Kvinnene var alene.
Lucie begynte å gå frem og tilbake. Hva skulle hun gjøre? Prøve å komme seg forbi den åpenbart vettløse mannen der nede og løpe ned til gården for å tilby sin hjelp? Noen måtte ro etter jordemoderen, og den nærmeste var i Skjold skipereide, nesten like langt som til kirken. Hvis alle mennene var i byen, måtte en av de eldste jentene ro, for den eneste gifte kvinnen der nede var Elen. Bare hun kunne bistå med fødselen. Og Karen Malene … men hun var ikke særlig erfaren selv om hun hadde født en gang.
«Tenk deg om!» mumlet Lucie mens hun stadig skottet over muren, bare for å se at Olav holdt på med sin ville dans fremdeles.
Øksen. Hun kunne ta den med seg når hun passerte ham. Og hun hadde kniven. Det var ikke sikkert at han ville sette etter henne, for han så virkelig ikke ut til å være ved sine sansers vett, der han hoppet rundt som en villmann.
Lucie bestemte seg. Hun gikk hurtig tilbake til sin lille stue og hentet øksen og luen som hun trakk godt ned i pannen. Kappen tok hun på seg og slo hetten opp.
Da hun kom til stien som gikk langsmed beitemarken, var det ingen steder å skjule seg. Hvis hennes gale morfar så opp, ville han se henne med det samme. Håpet var at han ikke skulle kjenne henne igjen. Øksen hadde hun i hånden, skjult i stoffet på kappen.
Lucie holdt blikket på ham hele tiden. Hva var det han danset rundt? Var det et tøystykke som blafret i vinden? Hun glemte nesten å følge med hvor Olav så, for hun prøvde å skjønne hva det kunne være. Det lignet ingenting hun hadde sett før.
Først da hun nesten hadde passert, gikk det opp for henne i all sin gru. Slike hadde hun sett mange ganger, i alle forråtnelsesstadier, nede på fyllingen ved Lille Lungegårdsvann. Det var en stor, spiss hodeskalle! Trolig fra en ku. Skallen var nesten renspist, kun litt skinn og kjøttrevler hang igjen. I befippelsen glapp øksen ut av hånden hennes og falt i bakken med et dunk.
«Nei!» utbrøt hun og skyndte seg å bøye seg for å plukke den opp igjen. Idet hun reiste seg, møttes blikket deres.
Han stanset brått. Armen hans løftet seg langsomt og grep pålen.
«Nidstang reiser jeg her,» ropte han og vred på stokken slik at hodeskallen pekte på Lucie. «Mot nidingen Emmelie, født som min datter, nå fortapt i skam, og mot hennes løsunge snur jeg dette nid, på det at de skal veiville fare, ikke sine hjem finne eller nå, før landvettene har drevet Emmelie og løsungen av landet ut!»
Olav tidde. I en lang stund ble den gamle mannen stående slik, helt urørlig. Lucie kjente blikket hans som en isende pust fra en ugudelig og ukristelig forestillingsverden hun ikke bare fryktet, men også avskydde. Slik hun var opplært til gjennom hele livet. Hun tviholdt på økseskaftet til hånden skalv. For sitt indre blikk så hun for seg hvordan hun kunne uskadeliggjøre ham. Armen? Skulderen?
Like brått som han hadde sluttet, begynte mannen å danse igjen. Uten et ord. Uten en lyd. Han svingte med armene, tok seg til hodet, løftet knærne og sparket med føttene. Han så forrykt ut!
«Gode Gud, frels oss alle fra denne djevelskap som har tatt bolig i det som en gang var en enkel bonde,» sa hun og kastet et fort, bedende blikk mot himmelen.

Til toppen

Bøker i serien