Hemmelig beundrer (Heftet)

Serie: Misteltein 13

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Misteltein
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202471538
Kategori: Romanserier
Omtale Hemmelig beundrer

Selma får et brev fra Vergerådet, der det står at hun må gifte seg med Sverre hvis hun vil beholde søsknene mens faren sitter i fengsel. I forretningen kommer et bud med en stor rosebukett til Selma, men hun har ingen anelse hvem de er fra, på kortet står det bare «tilgi meg».
På sykehuset ser Selma at overlege Wold ikke føler seg vel. Da hun kommer inn på kontoret hans, blir hun forskrekket av synet som møter henne.

Hun banket på før hun skjøv døren åpen.
– Jeg er lei for at det tok så lang tid, overlege Wold, men … Resten av ordene forsvant for henne. For der på gulvet lå overlege Wold. Med øynene lukket og et forpint uttrykk i
ansiktet.

Til toppen

Andre utgaver

Hemmelig beundrer
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Elisabeth Hammer:

Utdrag

Selma gikk med raske skritt langs de velkjente, grå gjerdene, og selv om hun visste at Edelmann Strøm ikke ville være i kolonialen når hun kom dit, var hun på vakt. Tross alle de gode minnene hun hadde fra kolonialen, var det også noen vonde. Som Edelmann Strøm, og det å ha kapteinen så nær. Hun kastet et sky blikk mot kapteinens hus da hun passerte. Det hadde hatt et dystert preg i tiden kapteinen bodde der, men nå var det som om huset var forvandlet. Ut av vinduene lyste det varmt, og fru Johnsrud hadde fått opp trivelige gardiner og pyntet vinduskarmene hjemmekoselig. Hun smilte. Det var slik det skulle være her på Apenes, trivelige hus, ikke skremmende bygg som man vegret seg for å passere. Mon tro om familien Johnsrud hadde Livs amulett ennå? Den var kjær for Liv, den hadde vært alt hun fikk beholde som minne om guttene sine, så kanskje hun burde gått inn og bedt om å få den med hjem? Nei, hun slo det fra seg med en gang. Ninna hadde sagt at hun skulle be om å få se den. Om hun blandet seg inn, risikerte hun å avsløre at Liv var i byen, og det kunne hun ikke ta sjansen på. Hun hufset og løftet sjalet opp mot ansiktet for å skjerme seg fra vinden, selv om hun visste at det neppe var dens skyld at hun følte ubehag.

Hun gikk tvers over det lille torget med eiketreet og opp steintrappen til kolonialen. Det var mørkt innenfor, og skiltet som viste at det var stengt, hang rett i øyehøyde. Hun satte nøkkelen i låsen, som hun hadde gjort så mange ganger før, og vred om. De sorte og hvite flisene hilste henne velkommen, og også den velkjente duften av krydderier og eimen av kaffe. Hun fikk nesten tårer i øynene. Her hadde hun hatt så mange fine stunder sammen med Bertha, og det var vemodig at det var over. Men hun kunne ikke la nostalgien ta overhånd. Vagt enset hun at herr Semb måtte ha drevet med regnskap og kontorarbeid på disken kvelden før, for bunken med papirer lå der fortsatt. De blafret i trekken da hun lukket døren, men ble holdt på plass av brevpressen. Det var den samme som Bertha hadde brukt, i rødbrun marmor. Den var ikke så stor, men tung nok, husket hun. Av gammel vane skulle hun til å løfte den opp for å legge den på plass i skuffen, men så tok hun seg i det og minnet seg selv på at hun ikke arbeidet der lenger.

Hun skrudde på lyset og fant ferdigbrente bønner i en skuff. Så startet hun kaffekvernen. Den duret og bråkte, stengte alle andre lyder ute slik den pleide. Hun hadde gjort det så mange ganger at hun ikke behøvde å tenke, bevegelsene gikk av seg selv. Den fyldige aromaen la seg tett i luften om henne, og hun trakk den dypt ned i lungene. Tenk om kaffen hadde smakt like godt som den luktet når den var nymalt! Men da hadde vel ingen gjort annet enn å drikke kaffe hele dagen, tenkte hun med et lite smil.

Hun var så fordypet i egne tanker, så avslappet av dette glimtet inn i fortiden, at det tok litt tid før hun enset at noe var endret. Kaffen var nesten ferdigkvernet, det var like før stillheten igjen senket seg over kolonialen. Det begynte som en kiling i nakken, som et ubehag som trengte seg gjennom idyllen og som pinefullt langsomt trakk oppmerksomheten hennes bort fra kaffen. Noe var galt. Hårene reiste seg i nakken da hun snudde seg, og hun snappet etter pusten av overraskelse. Der stod han, knapt en meter bak henne, med et sleskt og tilfreds glis om munnen. Det tynne håret var like glatt og blankt av pomade som hun husket det, og bartene lange og buskete. Herr Edelmann Strøm.

Hun ble så forfjamset over å se ham at hun veltet posen med kaffebønner så de trillet utover gulvet.

– Nei, se hvem som kommer spaserende en tidlig søndag morgen, kom det slepende fra ham. Blikket var hardt og kaldt. – Jeg kom for å hente noe jeg hadde glemt igjen, og så finner jeg deg, vesle fristerinne. Dine løgnhistorier om at jeg skulle ha forgrepet meg på deg, ødela livet mitt!

Hun var på nippet til å ta igjen med ham, men noe i øynene hans holdt henne fra det. Det glødet noe vilt og farlig der inne.

Til toppen

Bøker i serien