Louise dro morgenkåpen tettere omkring seg, mens hun stirret ut i natten. Øynene hennes anstrengte seg for å se, men synet hun lengtet etter lot vente på seg.
 – Er De sikker på at De ikke vil ha litt te, fru Engh? Piken hadde vært innom stuen flere ganger, men hver gang vinket Louise henne bort.
 – Nei takk. Og du kan finne sengen. Jeg klarer meg. Hun slapp ikke plassen foran huset med blikket.
 – Som De vil, fru Engh. De får ringe i klokken hvis det er noe.
 Louise nikket, men tankene hennes var andre steder. Klokken var snart to på natten, og ennå hadde ikke Oskar kommet hjem. Kunne han ha begynt med kortspill nede på Klingenberg igjen? Engstelsen banket gjennom henne. Jakob hadde sagt klart fra at dersom han foretok seg noe slikt atter en gang, måtte han flytte. Ingen i familien skulle bedrive syndige aktiviteter som pengespill.
 Hun hadde hørt at Oskar forsvant ut like etter leggetid. Hun sov dårlig om nettene etter at Agnes ble født, og det hendte ofte at hun måtte stå opp. Det var da hun hadde sett ham, nede i hallen, men før hun fikk anledning til å gjøre anrop, hadde han forsvunnet ut døren.
 Det plaget henne å tenke på hva han foretok seg der ute i natten, og hun hadde vurdert om hun skulle vekke Jakob, men slått det fra seg. Ektemannen var rettferdig, men hun visste at dersom han fikk høre at eldstesønnen rekte ute midt på svarte natten, ville han bli harm.
 Louise strøk hånden fraværende over lysestaken i vinduskarmen. Messingen var blitt pusset om våren og var fortsatt fin. Det var lite som var ute av orden i huset. Selv med få tjenestepiker fikk de det til å gå rundt. De var sparsommelige og manglet ikke noe, men tilbakebetalingen av Oskars spillegjeld hadde gjort et dypt innhogg i sparepengene.
 Hvor kunne han være? Louises tanker gikk tilbake i tid. Hun mintes fortsatt da Oskar ble født. De hadde fortalt henne at han var død, og hun hadde følt det som hun falt ned i et mørkt hull. Senere viste det seg at alt var løgn. Oskar var i live, og hun hadde fått ham tilbake da faren hans døde. De neste årene hadde hun gjort alt hun kunne for å beskytte ham. Det hadde bare vært de to til hun giftet seg med Jakob.
 Hadde hun forsømt seg som mor? Var det derfor han hadde slått seg på spilling? Eller skyldtes det arven fra faren, Sylvester Lysk? Var det hans blod som fikk Oskar til å te seg udannet?
 Louise frøs nedover ryggen. Hva ville folk si om de fikk høre hva Oskar hadde bedrevet? Det ville bli skandale. Det hadde tatt lang tid før de glemte det som hadde skjedd med Sylvester, og fortsatt var det enkelte som minnet henne på det.
 Blikket hennes gled mot maleriene på veggen. Det var ikke mulig å se dem i mørket, men Louise visste likevel hva de forestilte. Hun hadde betraktet dem mange ganger siden den første gangen hun satte sine bein på Storeng. Det ene maleriet viste et fossefall omgitt av vakker natur. Kunstneren hadde fått frem alle nyansene i vannfallet, så det var som å stå ute og se på en foss. Louise elsket det bildet.
En lyd utenfra fikk henne til å snu på hodet, og hun trodde nesten ikke sine egne øyne. De hadde stirret ut så lenge at da hun endelig så Oskar, var hun usikker på om han var ekte eller en hildring. Så hørte hun at det gikk i ytterdøren.
 Hun skyndte seg ut av stuen. Oskar gikk langsomt mot stumtjeneren. Hengte av seg frakk og hatt, så satte han kursen mot trappen.
 – Oskar! Louise gikk mot ham. Sønnen stanset, som fastfrosset i bevegelsen, blikket hans gled mot henne. Han virket overrasket, som om hun hadde tatt ham på fersk gjerning i å gjøre noe galt.
 – Hvor har du vært så sent? spurte Louise.
 – Ute! Og nå er jeg trett og vil sove.
 – Ikke før du har berettet for meg hva du har bedrevet. Har du vært på Klingenberg igjen? Redselen fra de siste timene fikk raseriet til å flamme opp i Louise.
 – Nei, mor, sa Oskar hardt. – Jeg har ikke vært der siden jeg talte med Jakob og sverget at jeg skulle forandre meg.
 – Nei vel, men et sted har du vært, og jeg vil vite hvor. Louise la armene i kors foran brystet. – Eller vil du at jeg skal vekke Jakob, slik at du må berette det for ham?
 – Jeg har ikke gjort noe galt, mor, og jeg er vel ingen fange her i huset? Får jeg ikke lov til å promenere dersom jeg ønsker det? Oskar ga henne et såret blikk.
 – Promenere midt på natten? Alvorlig talt. Louise mønstret sønnen med blikket, samtidig som fortvilelsen bygget seg opp inni henne. Hva hadde skjedd med den gode gutten hennes? Hvorfor holdt han henne på avstand og hadde hemmeligheter for henne? Hvorfor ville han ikke berette for henne hva han bedrev? Hun hadde aldri gjort annet enn å forsøke å se til at han og søsknene hans hadde det godt, så hvorfor denne atferden? Hun forsto det ikke. Hun var da ikke vanskelig å snakke med.
 – Du har ikke noe med hva jeg gjør, mor, sa Oskar. – Det er min sak. Jeg er voksen nå. Jeg spiller ikke lenger. Den lovnaden har jeg holdt.
 Ordene lød sannferdige, men Louise var likevel ikke beroliget. Hadde Oskar havnet i dårlig selskap? Blitt med i en gjeng hvor man traff hverandre midt på natten og gjorde slikt som vanlige folk ikke ville vite om?
 – Så lenge du bor i dette huset, har jeg noe med hva du gjør, sa hun bestemt, før hun myknet litt i stemmen. – Jeg vil bare at du skal ha det bra, Oskar, og jeg har vært svært bekymret for deg.
 – Det er virkelig ikke noe å engste seg for, mor, sa han, litt mer imøtekommende. – Jeg har ikke bedrevet noe galt. Han smilte. – Og jeg spiller som sagt ikke kort lenger.
 – Så hva har du gjort? Du kan vel berette det for meg?
 Han lente seg på det ene beinet og strøk den høyre hånden over pannen. Så sukket han tungt og holdt blikket hennes.
 – Det er en pike, sa han alvorlig. – Det er henne jeg har vært sammen med.
 – En pike? sa Louise, både overrasket og bestyrtet. – Har du vært sammen med en pike midt på natten? Slikt høver seg ikke, Oskar. Det vet du godt.
 – Jeg elsker henne, mor, sa Oskar bestemt. – Det er vel ikke galt?
 Louise visste ikke hva hun skulle svare. Hun hadde ventet seg mye fra ham, men ikke dette. Oskar hadde aldri talt om piker tidligere.

Til toppen