Inneholder et resymé av bok 1 - 3. Har du ikke lest de tre første bøkene, har du mulighet til å starte rett på denne!
Brage er hardt skadet, og Emma er fra seg av bekymring. Midt i sorgen over
morens bortgang blir Brages ulykke nok et slag for Anna, men i den tunge
tiden innser endelig faren at de må holde sammen som familie.
I
Strandgata 4 er forberedelsene til bryllupet mellom Martine og Jørgen Solvik
godt i gang, og forventningene til det Jørgen betegner som «et av de største
og fineste bryllupene byen har sett», er store. Også Josefine gleder
seg til å stå brud, men hun er så usikker på om det er henne Kristian vil
ha. For Anna og han har jo en fortid sammen, og kan Elise være en følge av
denne?
Hun visste nå hva Kristian skulle si. At han var faren til
Elise. Men hvordan hadde han kunnet snu ryggen til Anna og la henne i
stikken etter å ha satt barn på henne? Hvor ufølsom gikk det egentlig an å
være? Hun kjente skuffelsen svi i brystet.
UTDRAG FRA BOKEN: Et par timer senere sto Tulla og Martine opp. Det hadde gått to dager siden de
fant den drukne Aksel, og Tulla hadde latt ham få være i fred hittil. Men da de
satt ved frokostbordet, var hun alvorlig. – I morgen må du bli med bort
til lensmannsgården, Aksel. Jeg kan ikke holde deg skjult stort lenger. Det er
bare flaks at ingen har oppdaget deg. – Jeg vil ikke bli sperret inne,
sa Aksel hardt. – Jeg har ikke gjort noe galt! – Nei … Tulla sukket. –
Jeg vet det. Jeg tror på deg. Men du kommer til å bli oppdaget før eller senere,
og da blir det langt verre for deg, forstår du ikke det? Alle vil tro at du har
rømt fra fengselet fordi du er skyldig. Aksel vippet urolig på stolen, og
Josefine så at han likte seg dårlig. Og hun forsto ham godt, tatt i betraktning
det han hadde fortalt henne tidligere den morgenen. – Finnes det ingen
annen mulighet? spurte Josefine. Tulla så på henne. – Som hva da? Så
lenge gjerningsmannen ikke er tatt, tror alle at det er Aksel som har gjort det.
Og jeg tviler på at gjerningsmannen kommer til å melde seg selv. Det er
ubehagelig å tenke på at en ildspåsetter går løs blant oss. Tulla skjøv
tallerkenen fra seg, uten å ha rørt maten sin. Men om Tulla ikke hadde
matlyst, hadde i hvert fall Aksel det, for han hev seg over grøten som om det
var hans siste måltid. Etterpå lente han seg tilbake i stolen mens han tørket
seg om munnen med håndbaken, med en litt skyldbevisst mine over å ha vært så
grådig. – Vil du ha påfyll? spurte Martine. – Det er mer igjen i
kjelen. Aksel så fra Tulla og bort på Martine, og nikket deretter
ivrig. Martine tok skålen hans og fylte den opp. De spiste en
stund i taushet. Josefine helte et fint lag med sukker over den kokte grøten.
Hun var ikke særlig sulten, hun heller, men visste at hun burde spise noe. Hun
hadde i grunnen sine egne problemer å tenke på. Det lå noe tungt over hjertet
hennes, og hun visste at hun snart måtte få svar på det vonde hun gikk og
grublet på. Kunne Kristian virkelig være Elises far? Hun hadde klart å
overbevise seg selv om at det var slik. Det plaget henne at han hadde holdt seg
borte fra henne i flere dager, og hun undret seg over om det var fordi han hadde
noe å skjule. Brått ble hun avbrutt i tankerekken av at Aksel klasket
skjeen ned i skålen. – Jeg tror jeg vet hvem som har gjort det, sa han
plutselig. Josefine la ned sin egen skje. Martine, som nettopp hadde tatt
en munnfull med grøt, holdt nesten opp med å tygge. Tulla lente seg spent
over bordet. – Jaha? Og hvem er det da, Aksel? Aksel lente seg også over
bordet, med hånden om grøtskjeen. – Kvinnen på hotellet, svarte Aksel. Så rettet
han seg opp igjen og fortsatte å spise. – Kvinnen på hotellet? spurte
Tulla forundret. – Det finnes da mange kvinner på det hotellet, Aksel. Hvilken
kvinne er det du snakker om? En av gjestene? – Kvinnen med det hvite
håret, svarte Aksel med en skråsikkerhet som gjorde at det gikk kaldt nedover
ryggen på Josefine. Tulla så forbauset på ham, men Josefine forsto med
det samme hvem Aksel mente, og hun kjente hvordan hårene på kroppen reiste seg.
Det stemte, det Aksel sa, det fantes en kvinne på hotellet som hadde hvitt hår.
Denne kvinnen som Josefine hadde fått et glimt av så mange ganger nå. Men var
hun virkelig? Selv hadde Josefine begynt å lure på om hun bare fantes i hennes
frodige fantasi. Eller så var svaret et annet, som hun ikke torde å tenke på …