«Nei …» Det svartnet for henne. Suset i ørene overdøvet et øyeblikk mor Karens gråt. Det prikket i fingertuppene, og hun kaldsvettet på ryggen. Hun hørte Torlak si det samme som mor Karen hadde gjort, men en del av henne nektet å fatte det likevel. Det var for utrolig. For uhyrlig! «Dere lyver … Hvordan kan dere gjøre det?»

«Det er sannheten, Agnis.» Torlak harket og ristet på hodet. «Jeg forstår bare ikke hvorfor det må frem akkurat nå …»

«Agnis … er med barn … med ham. Og hun tror han skal gifte seg med henne …»

Agnis reiste seg så fort at det svimlet for henne. Hun måtte holde seg fast i hodegjerdet på sengen for ikke å falle, mens hun stirret forskrekket på morbroren, aldeles ikke klar for å innlemme enda flere i uføret hennes.

«Lorents Meier?» Torlak trakk slutningen umiddelbart. All farge forlot fjeset hans. «Hvordan kunne det skje?»

Mor Karen utstøtte et fnys gjennom gråten. «Fordi vi har passet for dårlig på henne!»

«Passet på henne? Å, Gud hjelpe oss alle!» Torlak gjemte ansiktet i håndflatene et øyeblikk, før han vendte seg mot Agnis. «Jeg spurte deg, Agnis. Minnes du det? Og du lovet at jeg ikke hadde noe å frykte!» Han reiste seg med et rykk og ruvet over henne. Var truende og stor. De blå øynene gnistret.

Munnen hennes var som knusk. Hun var knapt i stand til å svelge. Selvsagt mintes hun. Det var tross alt bare timer siden Torlak hadde snakket om Peders bekymring angående henne og Lorents. Likevel verdiget hun ham ikke så mye som et nikk.

Og hun hadde slett ikke løyet for ham. Hun hadde bare forsikret ham om at det ikke var noe å frykte, og det var jo sant. Hun og Lorents skulle giftes, og da ville alt ordne seg. Hun kom ikke til å bringe skam over den slekten som heller ikke nå kunne anerkjenne henne utad.

For det var ikke sant, det de påsto. Det kunne ikke stemme! «Og hvordan henger det sammen at vi alle skal ha samme far?» spurte hun med haken hevet, og hørte selv at hun lød hissig. Og hun var det. Fryktelig oppskaket. Harmen dirret i henne. Det var så nedrig av dem å påstå noe slikt, bare fordi de var uforlikte med folket på Elvegården.

Torlak strenet over gulvet. Han rev og slet i håret sitt og ventet igjen på et tegn fra mor Karen. Da han hadde fått det, i form av et nesten umerkelig nikk, fant han likevel ikke ordene. Han travet frem og tilbake mens han ristet på hodet.

«Du må si det … Jeg klarer ikke …» Mor Karens pust var anstrengt av gråt. «Det var ikke din feil, Torlak. Det var jeg og far din som … som solgte henne …»

Torlaks ansikt fortrakk seg i noe som lignet smerte. «Det var ingen som ble solgt, mor!» sa han gjennom sammenbitte tenner.

Mor Karen hulket stille.

«Det var harde tider for alle i de årene …» begynte han omsider, etter å ha sendt henne et blikk fylt av sorg. «Krigen raste, avlingene slo feil, og blokadene hindret oss i å få tak i korn. Det meste slo feil, i tillegg til at skattene var skyhøye. Svært få hadde mynt på kistebunnen. Ei heller vi.»

Igjen tidde han. Han gikk flere runder på gulvet, før han sank tungt ned i stolen.

«Vi hadde ikke flere tjenestefolk å sende fra oss. Ingen andre enn Einar, som ville ha hatt tungt for å klare seg hos fremmedfolk. Så for å berge gården måtte noen andre bort. Jeg var utelukket, ettersom jeg nylig hadde tatt meg ei kone, men Lisabeth meldte seg frivillig, omtrent før vi fikk snakket det igjennom. Hun lengtet bort fra Bakkeli. Ville gjerne oppleve noe annet enn trangheten mellom fjellene, som hun sa.»

Agnis svelget. Hun hadde tørstet etter å få vite mest mulig om kvinnen som hadde båret henne under hjertet, men nå var det nesten så hun ikke ville høre mer. Hun var så livende redd for utfallet av denne samtalen. Hjertebanken nær overdøvet stemmen hans, og det kriblet i føttene etter å styrte ut.

Med lav og anstrengt stemme hørte hun Torlak fortelle om Lisabeth, som helt på egen hånd hadde skaffet seg tjeneste. Uten foreldrenes og den eldre brorens vitende hadde hun bundet seg som innejente hos Hartvig Meier, den velstående nessekongen på Liland.

«Hun var så ung og uvitende, Lisabeth vår ... Hun så det beste i alle og lot seg blende av alt det vakre. Det var stor stas for henne å skulle få komme inn i et slikt hjem.» Torlaks kjever var knuter. Det gjorde ham åpenbart vondt å snakke om dette. «Og han visste å utnytte troskyldigheten hennes, husherren,» sa han sammenbitt. «Det tok ikke mer enn knappe året før Peder ble født. Fire år senere kom du.»

Til toppen