For Julie føltes det som en evighet, men det gikk nok bare noen sekunder, da hun kunne se at Janik holdt pusten før han kom mot henne med en utstrakt hånd.
– Hyggelig å hilse på deg, Julie, sa han anstrengt.
Smilet var vennlig, men avmålt. Det var tydelig at han ikke hadde noe ønske om å la Yvonne få vite at de hadde møtt hverandre før. Det slo henne at han kanskje ikke kjente henne igjen. Men forbauselsen og sjokket i samme øyeblikk som han oppdaget henne, hadde sagt noe helt annet. Hun visste at han husket henne.
Julie tok imot hånden han rakte henne og smilte anstrengt og reservert tilbake. Hånden skalv der den lå i hans. Hvis ikke Janik ville røpe for sin kone at de var gamle kjente, skulle ikke hun være den som røpet det og kanskje laget vanskeligheter for dem.
– Takk det samme, svarte hun og tvang seg til å møte det brune blikket under den blonde hårluggen. Til sin forskrekkelse merket hun hvordan det gikk varme ilinger gjennom hele henne da han ga hånden hennes et ekstra lite trykk før han slapp den.
– Julie er Fabians nyeste erobring, sa Yvonne og smilte. Hun la tydeligvis ikke merke til noe uvanlig mellom ektemannen og middagsgjesten. – Han er helt tussete etter henne. De to har virkelig funnet tonen.
– Godt å se at min sønn har god smak når det gjelder kvinner, smilte Janik uten å legge noen form for flørt verken i blikket eller stemmen. Det lød mer som ren høflighetsfrase. Men blikket som møtte Julies, plantet et lengselsfullt sug i brystet hennes. Hun trakk til seg blikket og snudde seg bort.
Dette takler jeg ikke, tenkte hun febrilsk. Jeg må finne en unnskyldning for å slippe å spise middag med dem her i kveld. Jeg må komme meg bort herfra. Jeg trodde jeg hadde glemt ham. Jeg trodde jeg var ferdig med ham ...
– Julie, dette er pappaen min, sa Fabian og så hengivent opp på faren. – Kjenner du ham?
Julie kvakk da hun hørte guttens spørsmål. Var det så tydelig? Klarte hun ikke å skjule det for et lite barn engang?

Til toppen