Hevnen (Heftet)

Serie: Sagaen om Eyvind Bolt 4

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Sagaen om Eyvind Bolt
Serienummer: 4
ISBN/EAN: 9788202451387
Kategori: Romanserier
Omtale Hevnen
Eyvind er endelig tilbake på ættegården Storjåren. Men han er ikke herre i eget hus lenge, for snart ypper biskop Armand til strid.

Da Eyvind nærmer seg sin dødsfiende, vet han ikke hvem han frykter mest – Armand eller forræderen han har blant sine egne?

Vil han bli skutt i ryggen mens han går biskopen i møte?

Til toppen

Andre utgaver

Det tapte testamentet
Bokmål Heftet 2014
Det tapte testamentet
Bokmål Ebok 2014
Hevnen
Bokmål Ebok 2015

Flere bøker av Willy Ustad:

Utdrag

De sto innover forbi spissen av det han hadde kalt Frosta. Foran dem lå fjorden åpen og bred med rullende, skumtoppet sjø.
    «Vi får vind nok,» sa Asbjørn jevnt. «Mye mer enn vi har hatt så langt. For nå er vi på Strindfjorden, og det er et stygt stykke av fjorden. Er du sjøsterk?»
    «Det vet vel ikke jeg! Det er den andre gangen jeg er i en båt på sjøen. Hva er det å være sjøsterk?»
    Han smålo, men så granskende på henne.
    «Det finner du nok ut mens vi krysser Strindfjorden.»
    «Hvor langt er det igjen?»
    «Vi er snaut halvveis. Nå har vi kurs for Nidaros.»
    «Men dit skal vi da ikke!»
    «Nei, men når du seiler, er det vinden som bestemmer hva som er den raskeste veien. Nå har vi all den fart jeg kan få ut av båten. Et sted utenfor klosterholmen vender vi og får samme slags vind utover igjen, og der ute et sted vender vi for siste gang og står rett inn Orkdalsfjorden. Ja, dersom vinden holder seg slik, da.»
    «Det må den,» sa Kolrun hardt. «Det må den!»
    Han så lenge på henne.
    «Tror du Eyvind Bolt har greid å ta Storjåren? Og hvor viss er du på at han kan dra til Verran slik med det samme?»
    «Han må,» sa hun, og det var trass i stemmen hennes. «Vi trenger ham der!»
    Asbjørn tidde. Båten gikk hardt i sjøen. Bølgene var blitt høyere og krappere nå, og noen av dem bøyde seg inn over seg selv slik at toppen av dem stupte ned i bølgedalen som hvitt frådende skum. Kolrun dukket for å unngå en sprøyt med vann.
    «Du må snart bu deg på å øse. Øsekaret ligger der, det er det som ligner en skuffe.»
    Kolrun svarte ikke. Hun pustet dypt og prøvde å tvinge kvalmen tilbake, fornekte den og late som den ikke fantes.
    «Spy i le, om du må. Det er den siden som vender unna vinden!»
    Kolrun merket seg rådet, men tenkte på noe annet. Kanskje Eyvind ikke ville dra fra Storjåren dersom han hadde tatt gården. Kanskje han måtte bli der for å verge den.
    Kanskje – kanskje storgården hans var viktigere for ham enn folket fra Jernadalen.
    Kolrun undret om hun ville hate ham da, i stedet for å elske ham.

Til toppen

Bøker i serien