Uansett måtte hun være svært forsiktig i tiden som kom og ikke vise seg utendørs mer enn høyst nødvendig. Hun fikk trekke hodelinet langt ned i pannen, gå med hodet bøyd og ikke se til høyre eller venstre.
    Det viktigste spørsmålet var om de visste om gullpengene. Hvis Marius hadde ervervet seg dem på egen hånd, ville han aldri ha fortalt dem det. Hvis de derimot hadde fått tak i gullet under en av sine felles kapringer og Marius hadde lovt å ta vare på det, slik han hadde tatt vare på resten av kapergodset, ville de ikke gi seg før de fikk tak i sin andel. De måtte ha endevendt loshuset etter at hun forsvant, og da de ikke fant noe, måtte de ha gått ut fra at hun hadde stjålet gullet og tatt det med seg.
  En annen mulighet skremte henne enda mer. Hvis kaprerne ikke ante noe om gullet, kunne det bare være én grunn til at de kom: for å ta hevn over Aslak! Hun frøs ved tanken, løftet hodet, lyttet og kikket seg nervøst omkring nok en gang. Hun var smertelig klar over at hun var fullstendig hjelpeløs. Ikke kunne hun gå til vekteren, og ikke kunne hun betro seg til noen andre. Hun hadde drept et menneske, og selv om det var i selvforsvar eller for å verge vesle Elling, var det uansett et drap.
    Kaprerne ville antakelig ikke engang få dødsstraff om de tok livet av henne. Hevndrap var fremdeles godtatt, om ikke av loven, så i hvert fall av folket.
    Hun hadde hele tiden trodd at kaprerne fryktet lensmannen like mye som hun selv gjorde, men ble plutselig i tvil. Det var ikke sikkert at lensmann Telleiv var klar over sammenhengen mellom Aslak, gamle Marius, Elling og de andre kaprerne. Og ikke visste hun om liket av Aslak var blitt funnet.
    Natten sneglet seg av sted. Marine ble sittende i stolen i det stummende nattemørket uten å   vite hva hun skulle foreta seg. Hun var altfor redd til å gå og legge seg.

Til toppen