Hun hørte igjen et snev av noe som lignet forakt i stemmen hans. 
 – Folk sulter og fryser her i bygda, men det har vel ikke du merket noe til. 
  Cecilie kjente det prikket i kinnene. Hun visste godt at mange sultet, men hva kunne hun gjøre med det? 
 – Det er ikke min skyld, sa hun og angret i det samme. – Har du noe imot slike fine frøkner som meg? Hun satte blikket i ham. 
 – Aldeles ikke, sa han og smilte svakt. – Skal vi danse?

UTDRAG FRA BOKEN:
Ragna blunket tårene bort. Dagene etter frostnatten hadde vært tunge. Fremtiden var blitt usikker og utrygg. Drømmene som hjemsøkte henne om natten gjenspeilte redselen for å miste gården. Hvor skulle de gjøre av seg hvis farens dystre spådommer ble virkelige? Også tanken på den kommende rettssaken fylte henne med en nagende uro som kvernet og kvernet i hodet og nektet å slippe taket. 
 Det var ikke bare hun som var urolig, visste hun. Det lå en trykkende stemning over hele gården, alle gikk og ventet på det som skulle skje. Torger og faren hadde lagt hverandre for hat, og unngikk hverandre så mye de kunne. Det var rent uhyggelig hvordan stemningen hadde snudd. 
 Det hadde kommet som et sjokk på Ragna at faren bar på så mye sinne mot Torger. Ragna hadde alltid regnet ham som farens venn, men nå hadde faren latt masken falle og brydde seg ikke lenger om å skjule hva han følte for svigersønnen.
 Hun snudde seg bort fra vinduet da døra bak henne gikk opp med en knirkende lyd. Torger kom over gulvet med blikket festet på henne. Det var tankefullt. I den ene hånden holdt han en sigar. Hun kjente lukten fra den da den tynne, grå røyken kveilet seg mot taket. 
 Han hadde oppholdt seg mye inne på arbeidsværelset etter at lensmannen hadde varslet at rettssaken mot Øystein skulle gjenopptas, eller sittet og grublet foran peisen med en sigar og et glass brennevin. 
 Torger stanset foran henne og tok et drag av sigaren.
  – Har du tenkt over det jeg sa i går? Stemmen var kald.
  Ragna nikket. 
 – Jeg har snakket med far, men ingenting av det jeg sier får ham til å endre mening. Du kjenner far like godt som meg og vet hvor sta han kan være. Når han har bestemt seg for noe, blir det slik. Jeg vil ikke mase mer på ham. Han er syk og sliten. Ragna foldet hendene foran seg og smilte svakt. – Hvorfor er du så redd for at folk skal få vite hva som hendte den gangen, Torger? 
  Torger trakk på skuldrene. 
 – Jeg tenker på deg og Hallgrim. Folk vil neppe se på deg med respekt når du blir avslørt som den lettsindige tøyta du er. Han smilte hånlig og kom nærmere, naglet henne fast med blikket. – Jeg kommer ikke til å legge skjul på noe. Jeg skal dra navnet ditt ned i søla og sørge for at ryktet ditt blir svertet for all fremtid. Jeg skal fortelle folk hvilken svikefull og løgnaktig hustru du er. 
 Ragna svelget og skuttet seg ved synet av det ondskapsfulle draget i ansiktet hans. 
  – Du kan true meg så mye du vil, sa hun og kjempet for å holde stemmen rolig, men hun klarte det ikke helt. Den ørlille skjelvingen var merkbar. – Ikke noe av det du sier eller gjør skremmer meg. Det var ikke sant, det visste han nok, men hun måtte prøve å overbevise ham om at han ikke hadde noen makt over henne lenger. – Og nå må du ha meg unnskyldt, jeg har arbeid som venter. 
 Hun kneiste med nakken og ville gå forbi ham da han hugg tak i armen hennes og holdt henne igjen.
  – Ikke undervurder meg, jeg skal knuse dere alle. Når jeg er ferdig med dere, vil Hallgeir trygle meg om tilgivelse. Og Øystein vil angre på at han noensinne la øynene på deg. Han skal aldri få deg. Tror du at du eller Øystein får beholde Hallgrim etter dette? Leppene vred seg i et stygt grin. 
 – Slipp meg, sa hun lavt. – Du våger ikke gjøre meg ille nå før rettssaken starter. Og hold Hallgrim utenfor dette, han er uskyldig.
 Torger stirret på henne et øyeblikk. I stillheten som oppsto hørte hun sine egne hjerteslag. Brått slapp han henne og satte i å le. En nifs latter som fikk det til å isne i nakken. Ragna stirret forferdet på ham et øyeblikk, før hun ristet den uhyggelige følelsen av seg og gikk fra ham. 
  Hun lukket døra og lente seg mot den. Merket at kroppen skalv og ristet. Hun trakk pusten dypt for å gjenvinne roen. Det var bare to dager igjen til rettssaken. Torger var i stand til alt, og hun tvilte ikke på at han ville gjøre alvor av det han sa, men hun måtte være sterk. At han svertet henne kunne hun tåle, hun brydde seg ikke om hva folk slarvet om. Det var tanken på faren og hans svake helse som var vanskelig å forholde seg til. Tanken på hva alt dette ville føre til for Selma og Hanna. For dem alle. Faren ville aldri tåle at Torger gjorde Hallgrim eller henne noe. 
 Hun begynte å gå mot døra. Hun var kvalm og uvel og måtte ut før hun kastet opp. 
  Den skarpe, friske høstluften stakk i ansiktet da hun kom ut. Hun ble stående på trappen og se utover gårdsplassen. Hun fikk øye på farens bøyde rygg idet han strakte seg etter en vedkubbe, satte den på hoggestabben og kløvde den med et velrettet hugg. Han bøyde seg på nytt, la noen kubber på armen og bar dem bort til vedskjulet, der han stablet dem sirlig inntil veggen. 
 Ragna trakk sjalet tettere om seg og gikk bort til faren. Selv om varmen kom tilbake etter den katastrofale frostnatten som ødela avlingene i bygda, ble de stadig oftere minnet om at en kaldere årstid ubønnhørlig snek seg nærmere. 
 Faren smilte til henne, før alvoret gled over ansiktet hans og smilet sluknet.
 – Hva er det, jenta mi? Du ser ikke glad ut. Han mønstret henne tankefullt. 
  Ragna bet seg i leppen før hun sa noe. 
 – Jeg snakket med Torger i stad, sa hun. – Far, jeg ber deg en siste gang om at du stopper rettssaken. Det kommer ikke noe godt ut av dette.