Forfatter: | Synnøve Eriksen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2024 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Vintervik |
Serienummer: | 3 |
ISBN/EAN: | 9788202819392 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Synnøve Eriksen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2024 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Vintervik |
Serienummer: | 3 |
ISBN/EAN: | 9788202819392 |
Kategori: | Romanserier |
Et idyllisk lite sted – forviklinger i kø
Vintervik er en fascinerende bokserie om et koselig lite sted, skumle hensikter, forbudt kjærlighet og inderlige følelser. Synnøve skriver med en egen varme og herlig, lun humor som gjør at du kan drømme deg bort til tidligere tider.
Idyllen i Vintervik slår sprekker, og de voksnes stupide handlinger får konsekvenser for store og små. Når selv direktørfruen må inn på teppet, trøster Rasmus kjæresten sin så godt han kan.
Veronika sukket. «Mamma er innkalt til nye avhør. Jeg trodde oppriktig talt at dette var over nå, men det bare fortsetter.» Rasmus kysset henne på kinnet. «Det er nok bare en formalitet. Alt ordner seg.» Veronika trakk så vidt på smilebåndet, før hun nikket. «Jeg håper du har rett.» Rasmus forsikret henne på nytt at de nærmet seg en avslutning, og at alt snart ville bli bra. Han lot være å si at han hadde behov for å tro det samme.
Mattias stod klar på kaien da kveldsferga ankom Vintervik. Han hadde gledet seg lenge til dette. Endelig kom flokken hans med både stort og smått. Han løftet hånden og vinket til datteren og barnebarna, som alle vinket tilbake fra dekk. Et par elleville bjeff kunne også høres, og Mattias skjønte at hunden Netta frydet seg stort over å få bli med på ferie.
Straks ferga la til land kom de løpende mot ham, og han omfavnet dem alle. Både veslejenta, og guttene, og datteren og hunden.
«Jeg er så glad at jeg har fått vondt i magen,» sa veslejenta og grep hånden hans.
«Så da, Line,» sa moren, før hun ga ordrer til guttene: «Bent, du tar den minste kofferten, og Fred holder båndet til Netta.»
«Nå som vi er fremme kan vel Netta få løpe fritt,» sa Fred.
«Ikke her nede i sentrum,» lød det bestemt.
Mattias smilte til datteren. Hun hadde klippet håret kort, og var kledd i slacks og en elegant høstkåpe med stikklommer og belte i livet. Mattias syntes datteren virket yngre enn sine snart toogtredve år, og hun var gladere enn han hadde sett henne på lenge.
«Du ser ut som du har det bra,» bemerket han.
«Det har jeg også,» forsikret Britt. «Og jeg har en fantastisk nyhet som jeg snart skal dele med deg og mamma.»
«Jeg er ordentlig spent.»
Mattias heiste veslejenta opp på skuldrene og hjalp Britt med en av koffertene, og så trasket følget av sted mens de snakket lystig om alt de skulle foreta seg disse herlige feriedagene.
«Samle skjell,» sa veslejenta.
«Vi vil fiske, morfar,» utbrøt Bent og Fred. «Ikke sant, vi skal dra ut med båten og fiske?»
«Det er klart vi skal fiske,» forsikret Mattias. «Vi må da ha middag.» Han blunket godmodig til guttene, vel vitende om at de foretrakk pølser istedenfor fisk.
«Glem nå ikke at dere skal hjelpe morfar med å ta opp poteter også,» formante Britt.
«Det vet vi vel!» sa Bent. «Vi har da potetferie.»
«Jeg vil også ha potetferie,» klaget veslejenta.
«Nei, det får du ikke,» ertet Fred. «Det er bare de som går på skolen som får potetferie.»
«Det blir nok en råd med alt,» mente Mattias. «Både ferie og poteter.»
«I hvert fall blir det bråk og rabalder fra morgen til kveld en hel uke til ende,» advarte Britt. «Det er ikke akkurat rolige unger jeg har fått, i hvert fall ikke guttene.»
«Barna er nøyaktig slik de skal være,» sa Mattias. «Fine og friske og livlige.»
Gerda måtte ha speidet etter dem fra vinduet, for da de nærmet seg, kom hun ut på trammen for å ønske dem velkommen.
«Som jeg har ventet,» sa hun og klemte barnebarna inntil seg. «Dere er sikkert skrubbsultne, men nå skal vi straks spise.» Gerda tok datteren nærmere i øyensyn. «Du har blitt tynn,» bemerket hun.
«Jeg er nøyaktig slik jeg var i sommer,» svarte Britt muntert. «Bare mer tilfreds med tingenes tilstand.»
Gerda rynket brynene en anelse, før hun dyttet unna Netta.
«Huff, den hunden!»
«Netta vil bare hilse på deg, mormor,» sa Fred.
«Ja, ja, men nå må vi få i oss mat. Middagen er klar.»
«Hva har du laget?» spurte Bent.
«Det beste dere vet.»
«Brennsnut!» jublet veslejenta.
Mens de inntok den varme og velsmakende suppen, som de alltid spiste flatbrød til, var det barna som snakket mest. Britt satt med et hemmelighetsfullt smil rundt munnen, men det var først under desserten, som var sviskekompott med vaniljesaus, at datteren endelig tok ordet og avslørte nyheten.
«Jeg har fått meg arbeid!»
«Gratulerer!» utbrøt Mattias glad. «Dette var godt nytt. Da er du tilbake som hjelpepleier på sykehuset?»
«Ja, det er bare så fantastisk!» Britt strålte som en sol. «Nå får jeg endelig brukt utdannelsen min igjen.»
Gerda reagerte ganske annerledes.
«Arbeid,» gjentok hun og vred iltert på leppene. «Hva er dette for slags tøys? Din oppgave er å ta deg av mann og barn.»