Elena satt på sengekanten med hendene hardt sammenknyttet i skjørtefanget. Ryggen var rak, men blikket fjernt.

Hun tenkte på den dagen hun var kommet til Christiania og hadde møtt folket hun skulle arbeide for. Først ble hun mottatt av fruen selv, Antonette Hegglund, eller fru Hegglund, som hun best likte å bli omtalt som. Hun var enke og styrte huset alene, selvsagt med en del tjenere. Slikt sto det respekt av, hadde Elena tenkt, men hun var mest nysgjerrig på piken hun skulle være guvernante for. Og ikke minst dreide tankene hennes seg om Robin.

Han visste jo ikke at hun skulle komme til hovedstaden engang, så han kom vel til å falle om av glede når hun etter hvert fikk tid til å møte ham.

Men aller først måtte hun naturligvis sitte og småprate med fruen, spise litt og deretter bli med opp for å hilse på jentungen.

På båtreisen sørover hadde Elena sett for seg et bortskjemt enebarn med furteleppe. Hun hadde planlagt hvordan hun skulle lære denne jentungen å oppføre seg mot andre, og etter hvert skulle hun ta henne med seg ut og gå på konditori, der de skulle spise kremkaker og drikke kaffe. Slik kunne hun også selv lære byen å kjenne – og kanskje til og med få smettet inn et møte med Robin i ny og ne. Det var jo en genistrek å møte ham i arbeidstiden. Selvsagt måtte de late som om det var tilfeldig, noe annet kom nok ikke fruen til å godta, om ryktene nådde henne fra jentungen.

Men virkeligheten ble slengt rett i ansiktet hennes da fru Hegglund hadde presentert henne for niesen.

Til toppen