Viljar tenkte på Lyyli. Nå får vi ikke giftet oss likevel. Frøya må vokse opp uten en far. Eller med en annen. Det var de verste tankene som fløy gjennom hodet hans. Han hadde hørt at man kunne lukte frykt. Hvis det stemte, ville han ose av redsel nå. Han hadde et tau rundt halsen som var i ferd med å kvele ham og et sylskarpt knivblad mot halsen. Hva ville han dø av? Å bli kvalt, eller få strupen skåret av?
Han befant seg i snekkerbrakka til Lars, på byggetomta, og var blitt overrasket av Jonas og Jørgen. Nå tvang han seg til å se motstanderen i hvitøyet. Jonas sto med ansiktet tett inntil hans. Brennvinsstanken gjorde ham kvalm. Bak Jonas sto tvillingbroren Jørgen og holdt tauet stramt rundt Viljars hals. Han svelget og svelget og strevde med å puste. Tauet skar seg inn i halsen. Det ville være vondere å bli kvalt enn å dø av kniven. Et raskt snitt over strupen. Han antok han knapt ville kjenne smerten før han sloknet. Viljar forbannet seg selv for at han hadde lagt fra seg kniven. Han visste han var rask, men nå så det virkelig mørkt ut. Igjen svelget han og prøvde å berolige hjernen med at selvfølgelig ville de ikke ta livet av ham. Dette var for å skremme. Ja, de skulle hevne søsteren, men for hva da? Han hadde ikke gjort Olivia noe som helst. Ikke annet enn å avvise henne.
«Hører du? Vi skal hevne Olivia og far. Nå skal du få, din taterjævel.»
Jonas spyttet ham i ansiktet. En diger, sleip og illeluktende spyttklyse traff Viljar ved neseroten. Han kjente den renne nedover, og knep igjen munnen. Han våget ikke tørke det vekk selv om han hadde armene fri. Det eneste han tenkte på, var hvor lynrask han måtte være for å klare å sno seg unna. Men de to brødrene ville overfalle ham før han rakk bort til brakkedøren. Jonas ville kanskje bare skremme ham ved å bruke kniven, men hvor stor kontroll hadde han på den? Det var lett å feilvurdere, og fyren var ikke edru. Hjernen hans var sløvet av brennevin. Kniven kunne skjære dypere enn han hadde tenkt, og det kunne ende fatalt.
«Gå ned på kne,» brølte Jonas.
Viljar svelget mens han kjempet for å få nok luft til strupen. Nok en gang strammet Jørgen tauet.
«Hører du ikke? Ned på kne, sa jeg, din forbanna bastard.»
Tauet var stramt, og knivspissen kilte ham mot strupehodet. Han tenkte på Konrad, som Jonas og Jørgen hadde bundet fast til et tre flere ganger, ertet og hundset slik at Konrad hadde tisset buksene fulle. Man kunne bli så redd at man gjorde på seg. Kanskje var det den største frykten akkurat nå. Neimen om han skulle havne i en slik ydmykende situasjon foran disse to.
«Men faen, hører du ikke? Ned på kne,» beordret Jonas.
Han løftet armen og slo Viljar over nakken slik at han mistet balansen. Han ramlet ned på kne, slo kneskålene i det harde tregulvet, men han brydde seg ikke om smerten. Panikken ved å miste pusten var verre. Nå svimlet det for ham. Endelig løsnet Jørgen litt på tauet. Viljar gispet desperat etter luft og prøvde å feste synet. Han skimtet det blanke stålet av kniven foran ansiktet. Når skulle han handle? Hadde han noen mulighet til å komme seg ut av dette? Skulle han prøve å prate dem til fornuft? Han harket for å rense stemmen, men nå grep Jonas noe annet fra bordet. Et balltre.
«Nå skal jeg sørge for at du blir like stygg i trynet som den hora du ligger med.» Jonas sto over ham med balltreet hevet.
Viljar kjente lukten av sin egen frykt nå. Han visste at han ikke ville ha noen sjanse om de dengte løs på ham med balltreet. Han likte dårlig at han sto på kne uten å kjempe imot, men han var én og de var to. Et lite feilsteg, og han var ferdig.

Til toppen