Rebekka fikk nesten ikke puste. 
– Hva er det som har skjedd, Emmanuel? Er det noe med Johannes? Eller Gustav?
Emmanuel ristet på hodet.
– Men hvorfor er du alene her da? Jeg hadde trodd det ville være flere som kom og møtte meg! Er det noe med Bettina?
Emmanuel kom nærmere.
– Fortell nå! Hva er det, Emmanuel? 
– De har det bra, fikk han omsider klemt ut av seg. – Guttene våre har det bra. Det er ingen fare med dem. Ikke med noen andre heller. Alt er bra med Bettina K og familien hennes. Det er meg, Rebekka, det er jeg som …
– Men hva er det da, Emmanuel? Du må da ikke skremme meg slik! Er du syk?
– Nei, nei …
Hans sedvanlige ordrike veltalenhet var som blåst vekk med røyken fra toget hun nettopp hadde steget ut av. De andre passasjerene kastet nysgjerrige blikk i deres retning idet de passerte. Det var nok tydelig for dem at noe var galt.
– Jeg har ikke ord for det, Rebekka. Du må bli med og se. Det som skulle være min store, og forhåpentligvis, gledelige overraskelse til deg, er blitt til en tragedie. Nok et bevis på hvor mislykket jeg er, både som menneske og som kunstner.
Hun følte en lettelse så stor at den ikke var til å beskrive. Så var det da ikke liv eller helse det sto om. Hennes Johannes var like frisk og hel. Og Gustav og de andre også. 
Hun hadde helt glemt Emmanuels hang til å ta til sterke følelser for selv den minste ting. Så var visst noe ved det gamle, selv om de befant seg i Paris.
– Du er ikke mislykket, verken som menneske eller kunstner, det vet du godt, Emmanuel. Men prøv heller å fortelle meg hva som har skjedd. Og hvorfor er ikke Gustav med deg?
– Gustav? Nei, han er på en forelesning. Med den berømte skulptøren Rådææ tror jeg han het. Han ville ikke gå glipp av det. 
– August Rodin. Ja, det forklarer saken. Men det er helt fantastisk, Emmanuel! Gustav må da være fra seg av begeistring!
– Jo, ja, selvfølgelig. Men altså, det har skjedd noe katastrofalt med maleriet jeg har arbeidet på helt siden jeg kom til Paris. Du må bli med meg nå med det samme. Vi tar vognen til mitt spartanske losji og atelier, så drar vi videre til Bettina K og treffer guttene der. Jeg trenger ditt råd, Rebekka. Og en anelse medynk ville heller ikke være av veien, om jeg skal være ærlig.
Et øyeblikk så det ut som han skulle ta til tårene, men så greide han å beherske seg. Hun trakk pusten. Endelig lignet Emmanuel mer på den gode gamle.
– Så gjør vi som du sier. Reiser hjem til deg og ser på elendigheten, sa hun og smilte. 
Så galt kunne det da vel ikke være, tenkte hun.

Men det var det. 
Hun ble målløs da Emmanuel førte henne inn i den vesle leiligheten, der han både sov og malte. Hun var ikke forberedt på det som ventet henne, ikke på noe vis.

Til toppen