Redselen var nær ved å ta pusten fra henne. Hun var tatt til fange, mistenkt for landsforræderi! Antakelig var både sira Joar, Sigtrygg Magnusson, Henning Brodersen, Gisela og faren hennes henrettet av samme grunn. Nå trodde kong Magnus og kong Håkon at også hun tilhørte kongens motstandere.

Hun var for lamslått til å tenke klart, alt var uvirkelig, som i en vond drøm. Dette kunne de ikke mene! Kong Håkon var jo en venn, han visste hvor sterkt hun var knyttet til moren hans. Hvordan kunne han få seg til å tro noe slikt?

Tatt til fange … Stengt inne i fangehullet … Hun skalv som i feber. Hva med Alv? Hvordan ville han ta det når hun ikke kom tilbake? Og hva ville Simon og Ingerid gjøre? Skipet skulle seile i morgen tidlig, alt var ordnet og bestemt. Hjemme på Sæmundgård ventet kanskje Folke, hvis han da ikke var underveis til Dal for å ta imot dem.

Endelig var alle sorger slukket, hadde hun trodd. Ventetiden var over, og foran henne hadde livet ligget som en evig sommer. Siden de verken hadde hørt eller sett noe til Bengt Algotssons eller jomfru Annas menn i løpet av hele vinteren, hadde hun begynt å tro at faren var over, at de ikke lenger brydde seg om hvor hun befant seg og mente at hun ikke lenger var noen trussel for dem.

Hun vred hendene i fortvilelse, måtte kjempe for ikke å bryte sammen. Dette kunne ikke være annet enn en misforståelse. Når den ble oppklart, ville de låse henne ut og be om unnskyldning.

Til toppen