Flora så havnen bli mindre og mindre før den forsvant av syne.
– Hva er i veien, Flora? Ewan rynket pannen mot henne.
– Mannen som stanset meg før vi gikk om bord. Han … han sa han hadde sett meg før. I en havn i Frankrike.
– Hva? Det kan ikke stemme, du har jo aldri vært der, sa Ewan.
– Nei, jeg vet det, svarte Flora utålmodig.
Ewan så forvirret på henne.
– Hva er det som skjer? William og Margareth kom bort til dem.
– Da vi var i havnen, ble Flora stanset av en mann som påsto at han hadde sett henne før, forklarte Ewan. – I Frankrike, la han til.
– Det var vel bare en som prøvde å få kontakt med deg, humret William, og Margareth smilte overbærende.
– Nei, det er ikke slik. Skjønner dere ikke? Det var ikke meg han snakket om. Hun lignet meg, men var eldre.
Tantens blikk gikk over til å bli medfølende.
– Men Flora, det kan være hvem som helst. Det er mange kvinner som har rødt hår og grønne øyne.
– Med samme smykke som meg? Hun trakk frem anhenget og viste det frem. – Hvem andre er det som har et slikt forglemmegeismykke?
Ewan og William så fortsatt forvirret ut, mens ansiktet til Margareth ble alvorlig.
– Anne, hvisket hun. – Din mor hadde et slikt smykke.

Til toppen