Hjemkomsten (Heftet)

Serie: Anna fra Røros 13

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Anna fra Røros
Serienummer: 13
ISBN/EAN: 9788202573072
Kategori: Romanserier
Omtale Hjemkomsten

Anna og broren Heine tar en følelsesladet avskjed med farmoren i Tyskland, og begynner den lange reisen tilbake til Røros. Anna lengter etter de der hjemme, aller mest Johan, men også Bessfar og Mobro, og venninnen Hjørdis som snart skal føde.

Hun så straks at noe var galt. Johan var gravalvorlig, og like bak ham kom Mobro og Constance, like alvorlige.
Helt siden de hadde begynt på den lange reisen hjem, hadde hun sett for seg dette øyeblikket. Tenkt på hvordan det ville være når de endelig møttes igjen, Johan og hun. Om de kom til å falle i armene på hverandre, øre av lykke. Nå var de hjemme igjen, hadde overlevd den lange reisen. Det skulle ikke være mer å bekymre seg for. Hun kunne ikke fatte hva det kunne være.

Til toppen

Andre utgaver

Hjemkomsten
Bokmål Heftet 2012
Hjemkomsten
Bokmål Ebok 2014
Hjemkomsten
Bokmål Ebok 2018
Hjemkomsten
Bokmål Ebok 2018
Hjemkomsten
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023

Flere bøker av Annikki Øvergård:

Utdrag

Langsomt leste han avsnitt for avsnitt, og ga Hjørdis korte referater av det viktigste. – Det ser ut til å gå i orden med arven, salget av fabrikkene og bygårdene, og overføringen av pengene hit til Norge, sa han. – Skriver hun noe om når de kommer hjem? – Det er ennå uvisst, men det er bestemt at de skal kjøre med automobilen, denne tyske Mercedesen som Heine er blitt så begeistret for. – Er det så lurt da, å kjøre hele den lange veien, i et land i krig? Johan løftet blikket fra brevet og så ut gjennom vinduet. Snøen var blitt liggende. Den hadde kommet sammen med et kraftig uvær som hadde drevet snøen opp i fonner inn mot husveggene på de mest utsatte plassene. Deretter hadde det snødd enda mer, etter at vinden hadde løyet, så snøen var blitt liggende over det hele. Men at vinteren kom tidlig i november var visstnok ikke uvanlig på Røros, heller mer regel enn unntak, hadde han fått seg fortalt. – Det er vel ikke vinter i Tyskland ennå, sa han. – Men er det ikke likevel veldig langt å kjøre hele veien fra Freiberg og hit? – Jo, de kommer nok til å bruke en god stund. Men de kan ikke kjøre hele veien. De må ta automobilen over på en båt et eller annet sted. Det kan sikkert være vel så risikabelt som selve kjøringen. Johan tenkte på det siste brevet fra faren. Det hadde, som alltid, vært holdt i en forretningsmessig stil. Men han leste bekymring mellom linjene. Faren hadde lidd et par stygge tap som resultat av torpederinger. Det var visst ikke mulig å tegne assuranser som fullt ut dekket slike hendelser. Johan kjente ikke detaljene i farens forretningsvirksomhet, men skjønte at rederivirksomheten var blitt veldig usikker. Selv om faren var nøye med å fordele risikoen på flere skip, var mulighetene for tap store. Faren hadde ikke vært konkret på hvor ille det var, men det var ingen tvil om at han var alvorlig bekymret. Om det var som den reneste gambling å satse på fremføring av last med skip mens krigen raste, ville det neppe være mindre risikabelt å skulle reise som passasjer på skip over de samme havområdene. Bare tanken gjorde ham iskald. Han hadde lest alt han kom over om torpederingene i Aftenposten. Ikke at det gjorde ham særlig klokere. Egentlig ble han bare enda mer bekymret for den forestående hjemreisen til Anna og Heine. – Hva skriver hun for noe mer da? sa Hjørdis, som ventet utålmodig på at han skulle lese videre. – Hun skriver om slottet og vinhøsten. At det er svært vakkert der nå som de har fått høstfarger. Hun skriver at det fortsatt føles uvirkelig å bo på dette slottet, men at hun nok kunne ha vennet seg til å leve et rikmannsliv som baronesse, om hun ikke hadde lengtet så mye hjem til Røros. – Skriver hun ikke at hun savner deg da, Johan? Johan kunne ikke hjelpe for at han rødmet. Selvsagt skrev Anna at hun savnet ham. Det sto i annethvert avsnitt i det lange brevet, men akkurat det ville han ikke lese høyt. – Jo, hun nevner vel det også, innrømmet han. Hjørdis fniste. – Det blir spennende når de kommer tilbake. Jeg gleder meg slik til å få høre med både henne og Heine hvordan de har hatt det. Og tenk at de virkelig får hjem denne arven da! Hvor mye penger er det egentlig snakk om? Ikke at jeg har noe med det, men du vet … Johan øynet gjennom de linjene han ennå ikke hadde lest. – Hun nevner ikke noe beløp, skriver bare at de fikk en god pris for det som ble solgt. Krigen betyr visst gode tider for de som lager slikt som krigsmakten trenger. De to fabrikkene produserer henholdsvis ammunisjon og uniformer. Det var visst ikke vanskelig å finne kjøpere. Snarere tvert imot. – Om noen har fortjent en arv, så er det sannelig Anna. Tenk hvor mye hun har slitt og ofret seg for familien. – Nå er det Heine som har arvet. – Jo, men han vil vel dele arven med søsteren. Det blir andre tider på Smedbakken nå, om Heine blir like rik som Christopher og de andre storingene. Han hadde selvsagt tenkt den samme tanken. Nå kunne det bli en ordning på både det ene og det andre. Ferdig innredet smie, en større stue å bo i, med elektrisitet og innlagt vann, kanskje til og med eget hus for Anna og ham. Han våget å drømme, men ikke helt å tro det. Det eneste han var sikker på, var at det kom til å bli forandringer. Samtidig hadde han bekymringer som ikke kunne løses med penger. – Nå ble du tankefull igjen, Johan, sa Hjørdis. – Ja, jeg tenker på dette med bestefaren til Anna og Heine. Burde jeg ha skrevet til henne om det? At han er syk, mener jeg. Hjørdis så ut til å tenke seg om. – Det er ikke noe de kan gjøre for ham der de er. Anna vil bare få enda mer å bekymre seg for. Og om de snart skal reise hjem, er det ikke sikkert at brevet rekker frem før de drar. Det hadde også Johan tenkt. Elling hadde ligget til sengs de siste par ukene. Doktoren hadde konstatert lungebetennelse. Han hadde kommet seg igjen, og hadde vært ute av sengen noen dager, for bare å få en ny runde av det samme. Doktoren hadde vært unnvikende da Johan spurte hvordan han så på muligheten for at den gamle skulle bli frisk igjen. Han hadde unnlatt å nevne noe av dette i brevene til Anna. Nå var det kanskje for sent å skrive noe som ville nå henne før de la ut på den lange reisen hjem. – Du har da både Jo-Persa, Constance og Mobro, så det er ikke noe mer Anna kunne gjort for bestefaren enn det som alt gjøres, sa Hjørdis. – Nei, det er vel så, men likevel … Han visste ikke helt hvordan han skulle ordlegge seg. Kanskje var han urolig fordi han følte han var uærlig mot Anna om han ikke skrev til henne om bestefarens sykdom. Han hadde fortsatt friskt i minne svikene han hadde begått da de famlende nærmet seg hverandre den første tiden, da han ikke fortalte hele sannheten om Ida Louise. Bestefarens sykdom ble riktignok noe annet, men like fullt betød den gamle veldig mye for Anna. Han husket hvor bekymret hun hadde vært for ham da han lå syk etter smiebrannen. For Anna betød familiens ve og vel mer enn all verdens tyske arvepenger. Hva om bestefaren døde før hun kom hjem?

Til toppen

Bøker i serien