Quebec og Gudbrandsdalen, mai 1859: I Canada er sjokket stort når det viser seg at Øydis’ barn er av indiansk herkomst. Thorine angrer bittert på at hun presset Peder til giftermålet.
På Doktorgården blir det oppstandelse når Elen og Sigmund vender tilbake fra Amerika. Men ikke alle er like glade for at de kommer hjem, og noen har vondt i sinne …

Igjen dyttet han henne mot veggen. – Ditt helvetes kvinnfolk! hveste han. Elen gispet. Hvorfor hadde hun ikke sett det før? Draget over øynene. Måten han senket blikket på, for deretter å se skrått opp. Et hikst for i henne. Han lignet Vera! Den gale, skremmende, truende og farlige stesøsteren. Utenfor trommet regnet og rant i strie strømmer nedover ruten. Hvordan kunne herr Opsahl ligne Vera?  – Hvem er du? hvisket hun, og i det samme skar et lyn over himmelen utenfor, og stua ble i det samme lys som dagen. Elen skrek.

UTDRAG FRA BOKEN:
Forferdet stirret Elen på den løpske hesten som kom farende mot dem. Hun slo armene om Ingrid og huket seg sammen.
– Ned, skrek hun og rakk akkurat å nappe hardt i Cornelius’ jakke så han også fikk kastet seg på gulvet i vogna, som slingret til siden. Elen veltet over ende idet vogna stanset. Hun kom seg opp og tok et raskt overblikk. Ungene var ikke skadet. Cornelius hadde allerede hoppet ut og løp mot grøfta der den motgående vogna lå med spinnende hjul i lufta.
 – Elen?
 Hun vendte seg mot Sigmund, som kom hastende rundt vogna fra motsatt side. Han så redd ut, og hun var redd selv også. Hjertet banket som besatt, og Ingrids gråt skar i ørene.
 – Det gikk bra med oss, sa hun til Sigmund samtidig som hun forsøkte å hysje på veslejenta, som gråt hysterisk. – Løp til Hildegard, Sigmund.
 – Ja, for det var henne, ikke sant?
 – Jo, fort deg!
 Sigmund satte etter Cornelius, som var i ferd med å kravle ned den lille skråningen.
 – Nei, Cornelius, brølte Sigmund. – Stans!
 Det var som om alt skjedde i sakte fart nå. Elen kom seg ikke fort nok etter dem. Bena forflyttet seg ikke raskt nok. Det var som om hun løp på ei myr og sank til knes for hvert steg. Hun ville løpe, hun ville haste bort til ulykkesvogna, men hun satt fast, og Ingrid skrek så det vesle ansiktet var illrødt. Elen stanset og bønnfalt ungen om å tie. Gud, kanskje hun hadde brukket noe. I tumulten da vogna vinglet til side, hadde hun jo selv falt over barnet og klemt henne mot vogngulvet. Raskt satte hun barnet ned. Ingrid sank ned på baken og viftet med hendene i sinne.
 – Hva er det, Ingrid, har du vondt? Elen var på gråten selv. Fra grøfta lød hestevrinsk, men ikke slike som når hester kom travende fordi de håpet på en neve korn. Nei, vrinskene skar i hjertet, det var villskap, redsel og smerte. Med gru speidet Elen mot ulykkesstedet. Fremdeles snurret vognhjulene i lufta. Og hvor var Hildegard? Lå hun fastklemt under vogna?
 – Vær så snill, Ingrid! Elen knelte ved barnet. Hun følte for å gråte selv. Raskt bøyde hun barnets ben og så etter tegn til brudd eller skade. Hun trakk opp den lille skjorten og så etter skrammer, og hele tiden gråt ungen som om hun hadde slått henne helseløs. Elen løftet henne opp og trykket henne varsomt inntil seg. – Så, så, det gikk bra, trøstet hun mens hun selv hikstet og sakte nærmet seg ulykkesstedet der hesten under vogna prustet og vrinsket i vilske. Og der var Hildegard. Sakte kravlet svigerinnen seg på bena og vendte seg mot Elen. Øynene deres møttes. Blod rant fra Hildegards munn. Nå spyttet hun. Blod. Tannrester. Armen hang i en unaturlig vinkel, og Sigmund støttet henne opp skråningen.
 Ingen sa noe. Sigmund førte Hildegard vekk fra ulykkesstedet og mot vogna deres.
 – Sitt her, sa han. – Så skal vi få deg til doktoren.
 Hildegard gapte mens blodet fortsatte å renne fra munnen hennes.
 – Cornelius, ropte Sigmund og kikket mot ulykkesstedet. – Hvor faen er han, mumlet han og brølte guttungens navn på nytt. Noen kom løpende langsetter veien. Det var presten, så Elen. Sigmund fortet seg mot ham, og Elen hørte ham raskt forklare det inntrufne, og at noen måtte ta seg av hesten.
 – Cornelius, nå kommer du! Sigmund var sint nå. Han løp ned i grøfta, og noen sekunder senere kom han opp igjen, og denne gangen med et godt tak om ungens arm. Cornelius gråt, men Sigmund beordret ham opp i vogna.
 – Forstår du ikke hvor farlig det er! ropte han og ba alle klyve opp i vogna, før han brølte til kjørekaren at han skulle kjøre det forteste det bar fordi Hildegard var skadet og trengte doktor.
 Blodet rant fremdeles fra Hildegards munn, og Elen fortvilte, for synet var grusomt. Bare ikke Hildegard hadde skadet kjeven. Det var ikke bare armer og ben som kunne brekke, men kjever også, det visste hun fra årene med Anker.
 Cornelius vred seg på setet, men Sigmund holdt et godt grep om ham.
 – Vi kan ikke dra fra hesten, gråt guttungen.
 – Jo, vi må kjøre Hildegard til doktoren.
 Elen tok seg til hodet. Det var jo ikke lenger noen doktor på Doktorgården.
– Vi må spørre noen om hvor den nye doktoren bor, ropte Elen. Hun skalv og følte seg så forvirret at det var som om verden snurret rundt, og fremdeles skrek Ingrid, og Cornelius snufset og gråt. Hildegard så ut som om hun nær skulle forblø, mens Sigmund var både sint og fortvilet, alt på en gang. Det var ikke slik det skulle være å komme hjem. Hun hadde sett for seg hvordan de skulle stanse ved kirken så hun kunne se om løkene på farens grav blomstret, og hvordan de stille skulle entre tunet til smedstua og stige varsomt ut av vogna, mens moren tittet ut av vinduet og kom med et gledeshyl. Men ingenting ble slik, for kjørekaren pisket hesten i full fart nordover på Kongsvegen, mens ungene skrek og Hildegard spyttet blod.