Forfatter: | Elin Brend Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2020 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Alvestad |
Serienummer: | 60 |
ISBN/EAN: | 9788202652661 |
Kategori: | Romanserier |
Forfatter: | Elin Brend Johansen |
Innbinding: | Heftet |
Utgivelsesår: | 2020 |
Antall sider: | 256 |
Forlag: | Cappelen Damm |
Språk: | Bokmål |
Serie: | Alvestad |
Serienummer: | 60 |
ISBN/EAN: | 9788202652661 |
Kategori: | Romanserier |
Ingrid Alvestad har levd et rolig liv blant overklassen i Christiania, men en dag mottar hun et oppskakende telegram. Faren er død, og Ingrid er arving til en storgård på Romerike. Det viser seg fort at hun slett ikke er velkommen på gården, hvor fortidens synder lurer i krokene.
– Hvor har du vært, Alexander? Ingers hånd klemte rundt tinnsoldaten. Så kom det, litt sårere: – Hadde du glemt meg? Oss?
Gutten så fortvilet på henne. Victoria så fra ham og til datteren. – Inger, du må huske på at Alexander bare var en liten gutt da han ble borte for oss, og siden den gang har han fått nye minner.
Anders ledet an opp mot husmannsplassen hvor onkelen, Jared, en gang hadde holdt hus. Anders husket ikke så mye av ham, han hadde vært liten da Jared døde, men historiene hadde han fått med seg. Det hendte tausene fortsatt hvisket om det som skjedde den gangen.
Han snudde seg mot Inger og Alexander. – Det kan være det spøker i bygningen, bare så jeg har sagt det.
– Slikt tror jeg ikke på, sa Alexander bestemt.
– Det er dumt av deg, for spøkelser finnes. Jared ble drept av en gal kvinne, det er derfor han går igjen. Det er visst flere som har hørt ham.
– Er det sant? Inger hadde blitt blek.
Anders fikk dårlig samvittighet. – Ja, men han gjør ikke noen fortred, så du skal ikke være redd.
Han stanset på tunet hvor gresset hadde vokst seg høyt. Det var ingen som klippet det lenger, og det var ingen som bodde i bygningene. Etter at det ble kjent at huset hadde vært åsted for et drap, ville ikke noen flytte inn. En og annen streifer tilbrakte en natt under taket, men de var i fåtall.
– Skal vi gå inn?
– For å lete etter spøkelser? Alexander så på ham.
Anders forsto at han ikke var så lett å overbevise. – Vi kan jo undersøke om det er noe i påstandene.
– Det er ikke mørkt enda, jeg trodde spøkelser bare kom frem når det var mørkt, sa Alexander.
– Og når det har blitt mørkt, må vi være tilbake på Alvestad, la Inger til.
– Kan vi ikke bare forsøke? Anders så bort på Inger. – Du behøver ikke være redd, Alexander og jeg vil passe på deg.
– Jeg er overhodet ikke redd. Inger satte hendene i siden. – Skal jeg gå inn først? Hun gikk mot døren. De lange stråene strøk over anklene hennes.
Hun gikk opp på trammen og tok i døren. – Det er låst. Hun snudde seg mot Anders.
– Og jeg har nøkkelen her! Anders holdt den opp. Han hadde tatt den fra foreldrenes kontor, og de kom ikke til å savne den. Den lå alltid i den samme skuffen, og han trodde ikke at de pleide å gå opp hit.
– Jeg låser opp. Han gikk forbi Inger og stakk nøkkelen i låsen. Så skjøv han døren opp. Det skrek i hengslene. En innestengt lukt møtte dem. Støvet danset i strålene fra kveldslyset som ble kastet inn gjennom vinduene. Gulvet knirket da de steg inn.
– Så lite det er her, sa Alexander overrasket.
– Ja, det er bare dette rommet og koven. Husmannsplasser er sjelden så store, selv om det finnes dem med flere værelser enn denne.
– Det er godt det bare har bodd én her, slo Alexander fast.
– Å, det har nok bodd flere enn én her opp gjennom tidene. Hele familier til og med, og trangt har de hatt det, men jeg tror de hadde det bedre enn de som bor i arbeiderboligene i Lillestrøm, eller i bygårdene inne i Kristiania.
– Jeg er glad for at vi har nok penger og slipper å bo slik, sa Inger stille.
– Da vi reiste til Amerika, hørte vi om flere som hadde reist over før oss, mennesker som ikke hadde noen planer om å vende tilbake til Norge. Livet var for vanskelig for dem her, derfor håpet de at de skulle klare seg bedre i Amerika.
– Jeg håper de får det slik de ønsker, sa Inger.
– Vi var innom en forretning drevet av et norsk ektepar. De hadde kommet til Amerika fra en fattig tilværelse her til lands, og nå eide de altså denne forretningen. Mor sa at det var et eventyr, så det er ikke rart mange kaller Amerika for eventyrlandet.
– Jeg skulle gjerne reist dit, sa Alexander. Han løftet på et krus av blikk. En enslig flue fløy iltert opp med det samme. – Det er så mye jeg vil se av verden.
– Det forstår jeg godt, siden du har tilbrakt mye tid innomhus, nikket Anders. Han hadde fått med seg det meste av det Alexander og de voksne hadde fortalt. Det var en dramatisk fortelling, noe av det var vanskelig å tro på. Han hadde lest om barn som ble bortført av vetter og andre vesener, men han visste ikke at det fantes mennesker som bortførte barn. Det hadde vært en spesiell erkjennelse. Han lurte ofte på hvor mange andre slike tilfeller som fantes, og fikk en større forståelse for hvorfor moren hadde passet så godt på ham under reisen til Amerika.
– Jeg liker ikke å snakke om det, jeg vil bare glemme det, sa Alexander lavt.
– Og vi skal se fremover, som mor sier, sa Inger. – Det er ikke verdt at vi husker på de onde folkene du bodde hos og det de gjorde mot vår familie.
– Hva tenkte du da du forsto at Victoria var moren din? Anders gransket Alexander.
– Jeg tenkte så mye, alt var forvirrende. Men på en måte var jeg glad, for livet jeg levde før, var ikke så spennende. Det var noe jeg ikke klarte å sette fingeren på, nå tenker jeg at en del av meg forsto at ikke alt var som det skulle.
– Er du redd fortsatt?
– Nei. Alexander ranket seg. – Jeg pleier ikke å være redd.
– Det har vi fra mor, hun er veldig modig, understreket Inger. – Hun kjemper mot urettferdighet og tør å si saker som mange mener kvinner ikke skal si. Og hun gir ikke opp, hun ga aldri opp å lete etter Alexander.
– Min mor er også modig, nikket Anders. Han tenkte på alle gangene moren hadde sittet ved sengen hans i Amerika da han var syk. Hvordan hun hadde holdt masken, ikke ville vise ham at hun var redd, selv om han hadde sett det på henne. Den frykten hadde skremt ham også, men han hadde bestemt seg for å bli frisk, slik at hun ikke skulle bli lei seg.
– Jeg har vært redd for ikke så lenge siden, innrømmet han og fortalte om den kvelden da han så grufulle skyggevesener på veggen på Embreks farm. Det var feberen som hadde fått ham til å se dette, men minnet var fortsatt vanskelig å ta frem. Han hadde vært så skrekkelig redd.
– Jeg har lest at det ikke er farlig å være redd, det er faktisk mer farlig om man ikke er det. Alexander så på dem. – Når vi føler at noe er farlig, er vi mer på vakt, og dermed kan vi lettere beskytte oss dersom noe skulle skje. Dyr kan oppfatte fare lettere enn oss mennesker, de har instinkter som forteller dem det. Vi har også disse instinktene, og det er derfor vi kan føle redsel.
– Du har lest mye, sa Anders. Han var imponert.
– Det var ikke så meget annet å gjøre i husene vi eide, så jeg lette alltid etter spennende saker i bibliotekene.
– Men du fikk vel være ute av og til?
– Ja da, det fikk jeg, og som regel når vi var i London. De var vel ikke like redde for at jeg skulle bli oppdaget der.
– Du burde skrive en bok om dette en gang.
– Det er mange som vil skrive den boken allerede, mor har fått flere tilbud. Hun har sagt nei til alle.
– Men du kunne ha tjent mange penger, mente Anders.
– Jeg har ikke lyst til å ha dette hengende ved meg til evig tid, jeg vil helst bare glemme det. Her på Alvestad har jeg det bra. Det er så mye spennende å gjøre her.
– Ja, jeg kunne aldri bodd i byen. Det er her jeg hører hjemme, nikket Anders. Han holdt inne, så sa han: – Hysj, hørte dere det?
– Hva da? Inger så skremt på ham. Anders klappet henne på ryggen. Det var ment å berolige henne, men Inger skvatt og skrek til slik at de alle skvatt.
– Du må ikke skremme meg slik, Anders. Det er dårlig gjort! Hun så strengt på ham.
– Beklager, det var ikke mening. Jeg skulle ... Han tok seg i det, for døren inn til koven hadde begynt å gli mer opp. Akkurat som om det ble styrt av usynlige hender.