Noen minutter senere stakk Jostein hodet inn av soveromsdøren oppe. – Juliane? hvisket han. – Sover du?

Spørsmålet ble møtt av stillhet. Ingen bevegelser var å spore. Ikke engang et irritert blås ut igjennom nesen, hverken av den høylytte eller mer lydløse sorten. I mørket kunne han så vidt skimte håret hennes på puten. Hun lå på magen, skjønte han, da pleide hun å sove dypt. Han ventet et par sekunder i tilfelle det skulle komme en litt sen reaksjon. Man kunne jo aldri vite om det plutselig skulle komme en pute susende, men ingenting skjedde. Lettet kunne han slå fast at alle tre sov trygt og godt.

Juliane kjempet med gråten da Jostein lukket døren like lydløst som han hadde åpnet den. Hun visste ikke om han hadde spurt fordi han brydde seg om henne, eller om det var fordi han ikke ville risikere at hun skulle ødelegge festen dersom hun var våken. Samtidig visste hun at Jostein hadde mer omtanke for henne enn hun hadde fortjent. Hun visste også at hun skyldte ham en stor unnskyldning! Hun hadde tross alt ødelagt hele den etterlengtede sommerferien for ham fordi mistanken og sjalusien mot Thea hadde tatt overhånd. Det var Thorbjørns skyld!

I neste øyeblikk kom hun seg ut av sengen, og stod og fulgte mannen sin med blikket da han skrådde over tunet mot låven igjen. Halsen snørte seg sammen når hun tenkte på hvordan gårdsgutten hadde lurt henne trill rundt. Det var jo så tydelig at Thorbjørn hadde vært misunnelig på Jostein. Og med god grunn! Dessverre hadde det ikke gått ordentlig opp for henne før det var for sent. Vissheten var ikke til å holde ut.

Hulkende slo hun hendene for ansiktet mens tankene uvilkårlig gikk til svigerfaren. Hva han hadde ment med det han hadde sagt til frøken Krag, ville hun aldri få svar på, men nå så hun den hyggelige faren til Jostein for seg da han kom opp for å ta adjø med henne. Omsorgen for henne hadde ikke vært til å ta feil av. Det samme gjaldt varmen og kjærligheten som lyste igjennom hvert ord da han omtalte sin egen sønn og kone.

Ingenting av dette stemte med noe av det som Thorbjørn hadde sagt. I utgangspunktet hadde hun heller ikke trodd på at svigerfaren hadde betrodd seg til gårdsgutten. Det hadde virket både rart og altfor unaturlig, men likevel hadde Thorbjørn klart å så tvil hos henne. Nå skammet hun seg så det sved i brystet. Alt hun ønsket, var å få bedt Jostein om forlatelse så fort som mulig, men selvsagt uten å nevne Thorbjørn. Kanskje hun bare kunne si at hun hadde tenkt og tenkt, og kommet frem til at hun hadde misforstått forholdet mellom ham og Thea? Si at hun hadde overreagert og angret veldig. Mon tro om han ville godta det?

Kanskje hun skyldte Thea en beklagelse også? Det satt riktignok langt inne å måtte gå til det skritt å be henne om tilgivelse, fordi Thea var så irriterende flink i alt hun foretok seg, enten det gjaldt mat, barn, håndarbeid eller annet arbeid. Likevel var en unnskyldning overfor «svigermoren» kanskje den eneste måten hun kunne vise Jostein at hun virkelig angret.

Ikke før hadde hun tenkt det og tatt hendene bort fra ansiktet, så fikk hun til sin overraskelse se at Jostein kom ut av låvedøren med stallykten i hånden. Og rett bak ham dukket Thea opp. Juliane svelget. Man skulle nesten tro de hadde lest tankene hennes. Men hva skulle de? Og hvorfor måtte de komme sammen? Hadde svigerfaren kanskje hatt rett i at de nesten var som et søskenpar å regne, selv om Jostein ikke visste om det selv? Da var det i så fall ikke noe rart i at Jostein fulgte Thea over det mørke gårdstunet.

Noe sa henne at festen på langt nær var slutt, til tross for at klokken hadde passert midnatt. Hun hadde hørt at det var høy stemning borte på låven da Jostein hadde lukket seg ut i stad. Kanskje han hadde tenkt seg inn i finstuen for å hente spiritus? Hun husket at hun hadde sett ham undersøke hvor mye som befant seg i skapet tidligere på dagen, og husket hvor ergerlig hun hadde blitt da. Nå derimot, skulle hun ikke si noe hvis hun bare fikk muligheten til å få ham litt for seg selv. Kunne hun være så heldig at Thea hadde et ærend på kjøkkenet? Det så ut som de hadde tenkt seg inn gjennom den grønne hoveddøren.

Før Juliane visste ordet av det, hadde hun kastet et sjal over skuldrene og gått ut i den beksvarte gangen. Hjertet banket urolig. Det krevde mer mot enn hun hadde å gå dem i møte i trappen. Ikke bare fryktet hun at man kunne se hva Thorbjørn hadde gjort med henne, men tenk om Jostein avviste henne i Theas påsyn, fordi han trodde at hun ville stikke kjepper i hjulene for ham og lage bråk.

Akkurat idet hun tenkte det, gikk det opp for henne at ytterdøren nede var blitt åpnet. Det hadde skjedd så lydløst og stille at hun ikke engang hadde hørt det. I neste øyeblikk skjønte hun at Jostein hadde satt stallykten på den høye kommoden. Det avslørte de lange skyggene som plutselig falt innover gulvet.

Til toppen