Folk på Tønset snakker om Kallefølget som har slått seg til på Øvre Garmo, men Anna uroer seg mer for Linnea, som ikke legger skjul på at hun er kjær i Ivar Lia. Samtidig overrasker Anna seg selv med å bli svartsjuk når Nikolais bror, Atle, kommer til bygda. Han har med seg en ukjent kvinne. En dag kommer han inn på kjøkkenet.

– God kveld, hilste Anna og plundret med å få løsnet båndene på forkleet.
– Skal jeg hjelpe deg? spurte Atle med ett.
            Hun rakk ikke å svare, før han var borte hos henne.
            – Slik, sa han etter en kort stund og ga forkleet til henne.
            Hun ble plutselig varm i kroppen. – Takk for hjelpen, sa hun lavt.
            Atle skakket på hodet. – Du har forandret deg.
            – Forandret meg? Jeg? Nei. Anna smilte. – Jeg er den samme gamle. Vil du ha kaffe?
            Atle nikket og satte seg ved bordet.
            Idet Anna gikk for å hente koppene, tenkte hun på frieriet hans, som hun hadde sagt nei til, og at han syntes at hun hadde forandret seg. Kan hende hadde hun det.

UTDRAG FRA BOKEN:
– Nei, nå gir jeg meg ende over! utbrøt Anna og ristet på hodet. – Linnea, du er ikke voksen nok til å bo alene. Og hva med Anna Line? Hvordan skal du klare å ta deg av henne samtidig som du arbeider?
             – Du har da klart å arbeide med unger på slep.
            Anna følte seg plutselig sliten. Den siste tiden hadde hun ikke gjort annet enn å krangle med Linnea, syntes hun. Likevel orket hun ikke tanken på at Linnea skulle flytte for seg selv.
             – Kan du passe på Anna Line mens jeg pakker?
            Anna ristet på hodet. – Jeg kan ikke. Jeg må ut med kaffe til arbeiderne.
             – Da tar jeg henne med meg.
            Linnea hadde satt fra seg Anna Line på gulvet. Nå løftet hun datteren opp og gikk mot loftstrappen.
            Anna fulgte etter henne. – Du kan ikke flytte. Du må være her, slik at jeg kan se etter dere.
            Linnea hadde kommet midt i trappen. Nå stanset hun og snudde seg. – Hva mener du med det?
             – Jeg har gitt Mathias et løfte.
             – Hva slags løfte?
            – Jeg har sagt at jeg skal holde øye med hvordan du tar deg av Anna Line.
             – Hva? freste Linnea og stirret himmelfallen på henne.
            I neste øyeblikk kokte hun av raseri. – Hvordan våger du? Jeg klarer å ta vare på meg selv. Jeg klarer fint å ta meg av Anna Line også.
             – Det kan hende Mathias nekter å komme hit med Anna Line hvis jeg bryter avtalen. Og det vil du vel ikke?
            – Jeg bryr meg ikke om hva Mathias gjør. Tar han fra meg Anna Line, skal jeg gjøre livet surt for ham.
            Anna stirret inn i de gnistrende øynene og tvilte ikke på at datteren snakket sant.
            Linnea stirret på moren. – Du har vel ikke tenkt å sladre til Mathias?
            – Jeg pleier å holde det jeg lover. Anna måtte være hard nå, selv om det smertet henne å se hvordan det såret Linnea.
             – Hvordan kan jeg bevise at jeg klarer å ta vare på Anna Line, hvis du aldri gir meg muligheten til det?
            – Du er seksten år, Linnea.
             – Jeg er voksen!
            Linnea var på gråten nå, hørte Anna.
             – Hvis du ødelegger denne muligheten for meg, kommer jeg aldri til å tilgi deg.
            Anna åpnet munnen for å si mer, men så snudde datteren og gikk med sinte skritt opp trappen.
            Morens første innskytelse var å følge etter, men så bestemte hun seg for å sørge for kaffe til arbeiderne i stedet. Var hun rask, ville hun rekke tilbake før Linnea forlot stua.