Bera banket på døren til Gabriels kontor. 
«Kom inn.» 
«Førstyrra æ?» spurte Bera og tittet inn. 
Han satt uvirksom foran skrivebordet. Ingen bøker eller andre skrivesaker lå framme. Det gjorde Bera urolig, så hun gikk helt inn og lukket døren bak seg. 
«Har det skjedd nåkka?»
Han trakk pusten dypt og så en stund ut av vinduet, før han vendte seg mot henne igjen. «Ho Agnete e telbake.» 
Hun hørte hva han sa, men trodde likevel at det måtte være feil. «E ho Agnete kommen hit tel Breidablikk? E ho her nu?» 
Han nikket. «Ja, ho kom plutselig bare inn døra, som om ingenting skull ha hendt.» 
Han snakket til henne som en voksen og likeverdig. Bera satte pris på det. Noe hun avskydde, var når noen behandlet henne som en med mindre forstand eller som en unge. Hun hadde mer erfaring i livet enn som så, selv om hun kanskje til tider kunne oppføre seg noe umodent. Eller rettere: som en ung pike på kun femten år. 
Hun måtte sette seg. «Men … Hadd ho gjedd beskjed om at ho skull kom?»
«Nei. Tvert imot fikk æ …» Det var som om han angret, før han ristet på hodet og fortsatte: «Æ fikk et brev før kort tid sia, der ho sa at ho skull bli lenger borte.» 
Bera kjente raseriet flomme i kroppen. «Ho gjør det med vilje, og det e så likt ho Agnete.» Hun reiste seg fort. «Ho har ingenting her å gjør, ho skal ut herifra.» 
«Æ kan ikke kast ho ut, og det veit ho.» 
«Ho lata som ho va svanger, og ho skull send mæ tel skafottet. E ikke det grunn god nok, så venta æ spent på en som e bedre.» 
Han reiste seg ikke engang, men satt like rolig. «Vi e fortsatt gift!» 
Bera sto litt til, før det føltes som om luften begynte å gå ut av henne. Da sank hun ned på stolen igjen. «Æ klar ikke å møt ho uten å klor ut auan på ho. Eller skrik ut ka æ syns.» 
«Du skal ikke gjør nån av delan,» sa Gabriel alvorlig. 
Bera så på ham og fnyste. «Æ skal kanskje server ho te og småkake? Lægg pute bak ryggen hennes og spør om det e meir herskerinna ønska?» 
«Ikke overdriv.» Han la underarmene på bordet og lente seg framover. «Du skal hold dæ mest mulig borte fra ho, og ikke kom i nåkka klammeri. Ho Agnete e …» Han lette etter ord. 
«Ho e ond, slu, løgnaktig, selvopptatt, syk på sinnet … skal æ fortsætt?» spurte Bera. 
«Nei, det hold lenge. Men du har ramsa opp mange nok grunna tel ikke å innled nåkka bråk med ho. Før din egen del skal du hold ho på avstand, så skal æ ordne opp i resten.» 
«Det kan bli vanskelig å hold sæ borte med tanke på at vi bor under samme tak.» 
«Æ veit det, men du får gjør ditt aller bæste. Æ veit du e døktig i det du sætt dæ fore. Og du vil heilt sekkert klar det her også.» 
«Kor e ho nu?» 
«Oppe og stell sæ etter reisa.» 
«Æ burde ha skjønt det. Æ møtt ho Elen da ho va på vei opp med ei full bøtte vann. Ho førnekta sæ ikke. Rart ho ikke skull ha et bad.» Hun rakk å se den lille rykningen i Gabriels venstre øye. «Ho ville altså bad!» slo hun fast. «Ja, skjønt æ det ikke. Kem som fikk ho fra det?»
Han rakk ikke å si noe før døren ble revet opp. «Nå, e det her dokker sett?» kvitret Agnete. «Og så Bera, da.» Hun trippet fram og la hendene på begge kinnene hennes. «Som æ har savna dæ.» 
«Det har æ ondt før å tru,» sa Bera lavt og fikk et strengt blikk fra Gabriel. 
Enten hørte ikke Agnete det, eller så ignorerte hun bemerkningen. I neste åndedrag fortsatte hun: «Æ har med gava tel dokker. Kom og se, de ligg i finstua. Æ har også bedt ho Dina kom inn med mat og drekke tel oss. Du verden, så stor ho e blitt, ho kommer tel å få en grusom fødsel, stakkars.» 
«Det veit vel du alt om,» mumlet Bera, men denne gangen så lavt at kun hun selv kunne høre det. 
«Vær så god.» Agnete rakte Gabriel en skinninnbundet bok. «Du skriv jo så mye, så æ tenkte den her ville fall i smak. Det e oksehud,» la hun til og strøk et par velpleide fingre over permen. «Og de her e tel dæ, kjæreste Bera.» 
Det føltes vemmelig å ta imot denne gaven med tanke på hvor feil alt var. Hyklersk, var det. Gabriel sto fortsatt med boken i hendene, uten å si noe. Kanskje ville han gjøre det når han ble alene med Agnete? 
«De vil pass utmerket når du e ute og rir,» fortsatte Agnete og rakte henne et par støvler. De hadde lav hæl og knapper foran, slik som vanlig var. De kunne være vonde å få på, da man måtte bruke en liten krok for å få knappene inn i hullene, men så satt de stramt og fint rundt leggen. 
«Forskjellen på de her og andre,» forklarte Agnete, «e at de her e meir solid, har bedre hæl og … ja, det vil naturligvis gje dæ en større sekkerhet. Æ vil jo før all del ikke at nåkka skal skje med dæ.» 
«Du har jo alltid vært så opptatt av mitt ve og vel,» sa Bera sarkastisk. 
«Bera!» sa Gabriel i et tonefall som ikke var til å ta feil av. 
Agnete ble brått alvorlig. «Æ e ikke dum, så æ førstår ka du mein. Du tenk på det med han Legd-Emil.» Hun bet seg i leppen. «Med det her vil æ be om en ny begynnelse. Kanskje en fattig måte å be om unnskyldning på, men æ prøva likevel. Det e en begynnelse, i alle fall. Nei, æ ber ikke om at du skal telgje eller gløm, så se gjerne på det som kun en enkel gave.»
Bera ville spørre om hun virkelig mente at et par støvler kunne gjøre bot for alt hun hadde stelt i stand, men ble avbrutt av en lett banking på døren. 
Så kom Dina inn med et stort brett. 
«Nå skal vi kose oss,» kvitret Agnete.
Bera svelget de skarpe ordene som lå på tungen. Det ville komme dager også etter denne.

Til toppen