«Jaså, er det tid for å ta opp pottiter alt?» spurte Hildur da Lovise nådde helt frem.
Lovise nikket. «Ja, i morra er det fyste dagen i oktober, veit du.»
Hildur svarte ikke. Bare leppene hennes åpnet og lukket seg lydløst et par ganger mens hun stirret uutgrunnelig ut i luften.
Det strammet seg i magen på Lovise. Da den gamle fortsatt holdt seg like tyst, tok hun selv til ordet igjen: «Skar du langt?» spurte hun forsiktig.
Hildur nølte, før hun til slutt nikket på hodet. «Ja, je skulle ha kjøpt noe parafin, men je veit itte om je orker å gå helt tel landhandleriet.»
«Men det kan da je gjøre for deg!» tilbød Lovise seg straks. Alle og enhver kunne jo se at den gamle kroppen var altfor skral til å gå den lange veien.
Hildurs øyne sløret seg til. «Du er da en engel.»
«Å, nei,» smilte Lovise. «Det er nok itte så vel. Men litt parafin skar je da få kjøpt for deg.»
Hildur rakte henne den tomme kannen og en liten tøypose med mynter. «Du kan be dom fylle opp så langt det rekker,» sa hun.
«Det skar je gjøre,» forsikret Lovise.
Et øyeblikk så det ut som Hildur skulle til å si noe mer, men så mumlet hun bare et lavt «takk» før hun snudde ryggen til og satte kursen mot skogkanten igjen.
Det tok ikke lang tid før Lovise hastet etter. «Vent litt, Hildur,» sa hun og trakk dypt inn pusten.
Den gamle stanset motvillig.
«Det er noe je må spørre deg om. I sommer sa du tel meg at det var noen som var ute etter meg, og for en måneds tid sida, fekk du rett.»
Hildur sperret uforstående opp øynene. Det var ingenting tilgjort ved det overraskede uttrykket. Lovise ble plutselig usikker, men fortsatte likevel: «Det var i fjøset. Og det var så mørkt at je itte så ham. Je klarte å komme meg unna før han fekk gjort meg noe, men je skulle gjerne ha visst åkken det var. Veit du noe om det?»
«Åh,» sa Hildur sakte. «Sånn å forstå.»
«Hm?» Lovise syntes ikke det var noe å forstå i det hele tatt.
«Lovise … Je … Je skulle itte sagt det je gjorde sist. Det førte mer ulykke enn gavn med seg. Det beste er om du prøver å itte tenke på det.»
«Prøver å itte tenke på det?» Lovise tok seg frustrert til hodet.
«Je er lei for det,» hikstet Hildur. «Alt er mi skyld.»
«Hva da alt?»
Den gamle ristet sørgmodig på hodet, før hun nok en gang snudde ryggen til og gikk mot skogen. Denne gangen fikk ikke Lovise seg til å stanse henne.

Til toppen