Viljar kjente den harde, kalde murveggen i ryggen, så svartnet det for ham. Det varte bare noen få sekunder, for han greide å holde seg på bena. Så kjente han smerten over neseryggen og noe varmt som rant mot leppene. Det snek seg inn munnviken da han gispet etter luft. Det smakte blod. Knyttneveslaget han hadde fått kom hardt og brutalt, og han fryktet at han hadde brukket nesen. Noen tok tak i skjortekragen hans og heiste ham oppetter murveggen, men da var det som om han eksploderte. Han dyttet fra seg vedkommende, knyttet nevene som til kamp og stirret rasende på overfallsmannen. Han kjente ham igjen. Göran Appelvik, seksjonssjefen i tømmerfløterforeningen ved Klarälven.
«Hvem i helsike er du?» låt det fra seksjonssjefen mens han gned hånden han hadde slått med.
Men Viljar ville ikke svare. Han innså at han hadde gjort noe dumt. Han hadde sagt til tausa i døren at han var Wilhelminas forlovede, at de skulle gifte seg, men det var jo løgn. Han hadde bare sagt det for å få slippe inn til Wilhelmina på sykebesøk, eller i hvert fall få høre hvordan det gikk med henne, om hun var ved bevissthet eller ikke. Det skremte ham at de andre fløterne hadde snakket om at hun kanskje ville være hjerneskadet dersom hun våknet, en vissen grønnsak for resten av livet. Og så kom seksjonssjefen akkurat i det øyeblikket og overhørte bemerkningen.
«Er du døvstum, gutt? Nå vil jeg ha navnet ditt, og det på rappen. Dette skal jeg rapportere til fløterbasen. Ja, for du er fløter, er du ikke?»
Viljar kjente at noe bygget seg opp i ham, og kniven hang klar i beltet. Nå måtte han få kontroll på følelsene slik at han ikke gjorde noe han ville angre på. Det beste han kunne gjøre var å fordufte, og det var akkurat det han gjorde. Han la på sprang mens han holdt seg for nesen. Han hørte at Appelvik ropte etter ham.
«Tro ikke at du slipper unna. Jeg kommer til å få navnet ditt.»

Til toppen