Det har skjedd en tragedie på Tønset. Ulykken rammer Holger hardt og påfører
Anna en usigelig smerte. Etter at Holger har lagt seg, tar hun lykten og går opp
til ham. Når Holger får se lyset som flakker over veggene, lukker han øynene for
at hun skal tro at han sover.
Moren satte seg på
sengekanten. Holger svelget. Det var et eller annet som var i ferd med å
briste. – Vil du fortelle meg det? – Jeg vet ikke. Holger dro
på det. – Det kan hende at du blir sint på meg. Det var ingenting
ved ansiktsuttrykket hennes som vitnet om tegn til sinne. Hun var mer bekymret,
så han. – Fortell. Jeg lover at jeg ikke skal bli
sint. Han presset øynene hardt sammen et kort øyeblikk, som om
det ville bringe ham ut av en vond drøm.
UTDRAG FRA BOKEN: Atle fulgte Holger og Veslegutt bort til toget. Røyken fra lokomotivet hang tung over hele stasjonsområdet. Fyrbøteren hadde åpnet døren, hang utenfor og røkte pipe. Det var noe godslig over karen, syntes Holger og smilte til ham. Karen smilte tilbake, før han forsvant inn til pliktene sine. Veslegutt visst hvilken vogn de skulle sitte i, og hvilke seter som var deres. Holger følte seg så stolt at han nesten ikke visste hvilket bein han skulle stå på idet de gikk inn. Snart satt de ved siden av hverandre. Han ved vinduet, fordi Veslegutt mente at han ville synes at det var morsommere å følge med på utsikten enn ham. Veslegutt var snill, det var det han var, tenkte Holger og la hånden på det kalde vinduet. Snart blåste konduktøren i fløyta si, og lokomotivet dro vognene i gang. Holger presset nesen og hendene mot vindusglasset og stirret mot de kjente og kjære omgivelsene mens hjertet hamret i brystet. Dette var første gang han fikk lov til å reise med toget alene. Han hadde nesten ventet at moren skulle si nei, men i stedet hadde hun vært riktig medgjørlig. Holger smilte. Det var nok fordi hun var kjær i Atle. Han var glad for at moren og Atle var blitt kjærester. Det fikk moren til å bli opptatt med annet enn hva han foretok seg til enhver tid. – Det er mye snø, sa Veslegutt med ett. Holger nikket. – Ja, det er fryktelig mye snø. Veslegutt ble stille en liten stund, før han fortsatte. – Jeg lurer på hvordan det ville være å hoppe av toget i fart. Holger svarte ikke. Han hadde aldri hatt slike tanker og syntes det var skummelt å tenke på. – Det er sikkert mykt å lande, fortsatte Veslegutt og smilte. Holger kikket bort på ham og nikket. – Det er sikkert farlig også, sa han lavt. – Pøh? Farlig kan det jo ikke være. Ikke når det er så mye snø. Det er sikkert som å lande i en myk seng. Holger visste ikke om han var enig i det, så han lot være å si noe. – Kanskje jeg prøver når vi reiser hjemover. Holger gapte. – Det mener du vel ikke? Veslegutt nikket. – Jeg er ikke redd, hvis det er det du tror. – Nei da, jeg tror ikke det, kan du skjønne. Holger smilte. – Men hva om du slår deg i hjel? – Det gjør jeg ikke. Gutter som meg tåler en støyt. Du hadde sikkert klart deg, du også. – Ja. Jo. Kanskje. Holger vred seg på setet. Det var lenge siden Veslegutt hadde snakket slik til ham. – Husker du da du tok tauet rundt halsen og hoppet fra stigen? Holger tok seg til halsen. – Jeg kommer aldri til å glemme det. – Det var ikke farlig. Veslegutt lente seg tilbake mot seteryggen og la armene i kors over brystkassen. – Lensmannen sa at vi ikke måtte gjøre slikt igjen. Den eldre gutten satte opp et flir. – Hvem bryr seg vel om lensmannen. – Jeg. Holger ble forundret over hvor tynn stemmen hans lød. – De voksne tror at de har greie på alt, men sånn er det ikke. Holger ristet på hodet, kunne til en viss grad være enig i det. – De tror at alt er farlig. – Mamma tror det. Holger smilte nå. – Hun tør ikke å la meg gå til elven og fiske alene engang. – Men når du er sammen med meg, tør hun å slippe deg. Holger nikket. Veslegutt hadde det merkelige fliret i ansiktet fremdeles. Det var noe av det gamle som hadde våknet i ham, forsto Holger med ett. – Stoler du på meg, da? Nok et nikk. – Det er klart jeg stoler på deg. – Da kan du vel hoppe av toget sammen med meg også da? Nakken ble stiv, han fikk ikke til verken å si noe eller nikke. – Jeg skjønner ikke hvorfor folk er så redde for alt mulig. – Ikke jeg heller, kom det fort fra Holger. – Du og jeg er ikke redde. – Nei. Holger fikk endelig nakken til å virke igjen. Veslegutt lente seg inntil ham. – Skal vi gjøre det?