Tre dager før midtsommer kan Gyda og Arntor skue utover dalen der Jotungård ligger i ly av steile fjellvegger på alle kanter. Gyda trekkes mellom en usigelige lykke over endelig å være hjemme, og redsel for hva hun har i vente. Bygningene der nede huser mennesker hun er glad i. Der er også mannen hun skal ekte. Hun ser på Arntor som sitter stolt i salen. Han møter blikket hennes og smiler oppmuntrende. Likevel går det et stikk av smerte gjennom henne.

– Vi må glemme det som har vært, Arntor. Nå begynner et annet liv. Et liv vi ikke kan dele, hvisker hun.

Han nikker og presser leppene hardt sammen. Så lar han blikket gli over gården som ligger langt der nede. Nå forstår han Gydas hjemlengsel. Heller ikke har hennes ord vært for store når det gjelder stedet, for en mer praktfull gård enn denne skal det letes lenge etter. Så går de av hestene og begynner nedstigningen. Gyda ser igjen for seg bildene som har vist seg i drømmene. Nå får hun snart vite hva de prøvde å fortelle henne.

Jorulv er ikke langt bak dem selv om han må følge etter til fots. Han kan bevege seg raskt om nødvendig. Synet som møter ham når han når frem til dalsiden, overgår alt han har drømt om, og han frydes over at det ikke bare er kvinnen som skal bli hans. Denne gården er nettopp det han har vært på utkikk etter siden han begynte sin reise.

Tord hører lyden som blir kastet mellom fjellene fra lurene. Noen nærmer seg gården. Blå våkne øyne saumfarer sjøen og åssidene. Han har ventet lenge, og har tatt en stor sjanse ved å innby til gilde akkurat nå. Det er tre dager igjen til midtsommerblotet, dagen han skal giftes med Gyda Åsmundsdatter, men ennå er hun ikke kommet.

Han mumler bannord i skjegget. Det er blitt langt i løpet av tiden Gyda har vært borte, og er delt i to lange, like tykke fletter som hviler et stykke ned på den blå kjortelen. Fargerike brikkebånd med en grunnfarge i gult pryder ytterkantene på det vakre plagget. Et pent vevet hlad er knyttet om pannen. Holder det nesten ravnsvarte håret på plass der det hviler nedover ryggen.

Han burde selv fulgt med den gangen hun reiste, men uten at hun sa det rett ut, skjønner han at hun ville sette ham på prøve. Hun ønsket vel å se hvordan han kunne skjøtte gården under hennes fravær. Han fnyser og tukler med torshammeren som henger i en sølvlenke om halsen. Hun er egenrådig, kvinnen han skal ekte, og det gjør ham forbannet, men samtidig blir han myk når han tenker på henne. Et par ganger har han fått bud fra Gyda, og siste gang var hun ikke langt unna. Budskapet om at hun måtte bli hos Alva og Steingrim på grunn av dødsfall, var det siste. Han forstår at hun ser det som sin plikt å delta i venners gravlegging, men giftermålet burde være like så viktig.

Kleng, en trell han har hentet fra farens gård, kommer ivrig løpende. Han er trofast og en skikkelig kraftkar. Tord liker ham uvanlig godt, noe han ikke vil innrømme engang overfor seg selv. Han har ikke noe til overs for treller. De er nødvendige for å få alt til å gå rundt, men det er også alt. Tord er klar over at han blir regnet som en hard herre av disse lavtstående menneskene, men bryr seg ikke om det som kommer fra en trells munn. Kanskje Gyda har noe å utsette på styringen hans, men det trengtes forandring på Jotungård. Endringer som han har tillatt seg å gjennomføre uten Gydas godkjenning. Hun vil nok selv innse hvor mye bedre det er blitt, bare hun får vennet seg til det.

Trellen er nesten fremme da Tord løfter armen og stanser ham. Mannen stopper og bøyer nakken underdanig.

– Man trenger ikke lukte ånden til den man snakker med, når noe skal sies. Særlig ikke en trells råtne lukt. Tord nærmest spytter ordene ut.

Kleng mumler utydelig mot bakken mens han fikler med vesten som er laget av grovt, slitesterkt raggstoff.

Tord rister oppgitt på hodet, og trekker det praktfulle sverdet han har hengende ved hoften. Så legger han våpenet under Klengs hake og løfter hodet hans.

Trellen lukker øynene når han kjenner den skarpe odden mot strupen, og adamseplet hopper opp og ned i den tynne halsen.

– Om du ikke kan snakke så det høres, kan du like godt holde kjeft.

Ordene får trellen til å ta seg sammen, og med ett virker han stø og sikker. Det skimtes trass i de gråblå øynene idet han fremfører budskapet: – Gyda Åsmundsdatter kommer nå. En mann kom nettopp ridende. Han har møtt høvdingdatteren og en fremmedartet mann ikke så langt herfra.

Kleng er ivrig nå, og Tord merker hvordan entusiasmen smitter over på ham selv. Likevel viser han trellen vekk uten å fortrekke en mine. Han blir stående og samle seg en stund, så går han med raske skritt mot stallen. Han vil selv møte sin kvinne.

Det er ikke fritt for at hjertet banker hardere i brystet enn vanlig når han legger skinnfellen over hesteryggen og spenner fast den utskårne salen. Fingrene arbeider raskt, og han overser med vilje blikket til stallkaren som ser nysgjerrig på ham. Det er ikke ofte Tord er å se i stallen, for om han skal ri, har han treller til å hente hesten for seg. Men nå har han ikke tid til å vente. Med et spenstig hopp inntar han hesteryggen, skjenkler ivrig og slår med flathånden bak på dyret for å få det til å bevege seg raskere. Håret pisker mot ryggtavlen når han galopperer vekk.

Til toppen