Guro ligger med vidt oppsperrede øyne. Som et årvåkent dyr lytter hun etter bevegelse fra Mons. Hun kniper øynene hardt sammen og prøver å si til seg selv at hun må tilgi, at det var riktig, det Mons gjorde. Bård skulle ikke vært ulydig, men så begynner tårene å renne, og et halvkvalt hulk slipper ut mellom leppene hennes.

Hun roer seg noe idet Mons begynner å snorke, og stille setter hun seg opp. Selv lyden fra dynen virker øredøvende idet hun bretter den til side. Hun holder pusten og ber om at Mons ikke må våkne.

Gud bønnhører henne, og litt senere står hun midt på gulvet. Hun skutter seg i trekken fra det åpne vinduet, så går hun bort og lukker det. Den høye, magre kvinnen har fått noe målbevisst over seg der hun går barbeint ut på kjøkkenet. Like etter er hun tilbake med et hyssingnøste. Rolig kveiler hun det rundt haspene på vinduet, og hun gir seg ikke før hun har brukt all tråden.

I gangen står kannen med oljen de pleier å bruke til lampene. Den kjennes tyngre enn den pleier når hun bærer den inn på soverommet. Mons har sluttet å snorke, men åndedragene er jevne. Det virker som om oljelukten skal fortære henne idet hun dynker sengetøyet med det brannfarlige innholdet. Lukten trenger inn i nesen og munnen.

Så heller hun oljen utover gulvet, føttene blir våte og kalde mot den nederste delen av nattkjolen. Midt i galskapen tenker hun at hun må være forsiktig så hun ikke skader seg selv. – Ungene trenger meg, hvisker hun. – De trenger meg. Den smertelige vissheten om at virkeligheten kan være en annen, hugger tak.

Kannen er tom. Den sterke lukten av olje fyller hele rommet, og Guro føler seg kvalm idet hun åpner esken med tennstikker. Hun betrakter sengen. Djevlene danser omkring den. Noen har klatret oppi, men Mons merker ingenting.

Hun går ut av rommet. Hånden skjelver idet hun riper av tennstikken på siden av esken. Flammen lyser opp ansiktet hennes idet den fater. Så kaster hun fyrstikken inn i soverommet, rekker å se ilden begynne å krabbe bortover gulvet, før hun raskt lukker igjen døra og låser. – Djevelen brenner i helvete, hvisker hun. – Djevelen brenner …

Med målbevisste skritt går hun inn i gutterommet. Hun setter seg på sengekanten og løfter dynen til side. – Dere må stå opp, hvisker hun. – Dere må stå opp! De søvnige gutteansiktene lyser hvite i mørket.

– Hva er det, mamma? Det er Bård. Røsten er fylt av engstelse.

Guro må ta seg kraftig sammen når hun oppdager Bårds forslåtte ansikt. Hun får lyst til å ta ham inntil seg, si at alt skal bli bra. I stedet sier hun: – Vi må ut herfra!

Hun høres mer bestemt nå, og idet lukten av røyk siver inn i rommet, setter Bård seg raskt opp. I full fart kommer han seg ut på gulvet og bort til rullestolen. – Det brenner! roper han. – Vi må komme oss ut.

– Flinke gutter, sier Guro og smiler varmt til de to sønnene.

Bård har allerede løftet Kurt opp i rullestolen og er på vei ut av soveromsdøra.

– Kommer du, mamma? Bård roper over skulderen.

– Ja, jeg kommer, gutten min. Guro er lys og lett i stemmen. – Jeg skal bare hente Bibelen.

– Nei! Vi må komme oss ut! Bård stirrer skrekkslagen på flammene som snor seg ut gjennom den smale sprekken under døra til de voksnes soverom. Røyken velter ut gjennom alle sprekker.

Guro er skremmende rolig der hun skynder på guttene. – Gå nå, gutter! Gå!

– Mamma, du må komme! Bård tar tak i armen hennes. – Det er livsfarlig å gå inn på kjøkkenet nå. Se! Han peker mot døråpningen. – Det ryker der inne også.

– Jeg skal skynde meg. Guro hører hva hun selv sier, men skrittene er rolige idet hun går mot kjøkkendøra.

– Mamma! Guttene skriker i kor idet hun forsvinner inn i den tykke røyken.

Så er det som om Bård blir krystallklar i hodet. Han får åpnet utgangsdøra og triller rullestolen ut på verandaen. Hjulene bråker mot trelemmen som er lagt over trappene, så står de ute på grusen, men Bård stopper ikke før de er helt ute på veien. Først da snur han seg og stirrer på det mektige synet.

Flammene slikker over pipen og ut gjennom vinduene. Bård er sår i øynene, og han har fryktelige hodesmerter etter medfarten Mons ga ham. – Mamma, hvisker han. – Kom til oss, vi trenger deg.

Til toppen