Hjertetyv (Heftet)

Serie: Papirslottet 7

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Papirslottet
Serienummer: 7
ISBN/EAN: 9788202614935
Kategori: Romanserier
Omtale Hjertetyv

Celia er om bord på skipet Harmoni, og hun gleder seg til å se Bergen igjen. Hun blir forskrekket når skipet skifter kurs, og hun skjønner at de er på vei til Hop. På bryggen er det ingen som tar imot henne. Da hun kommer frem, byr husholdersken på vin, og det hun sier, får blodet til å fryse til is i Celias årer.

«Nå?» kom det fra kvinnen. Hun smilte usikkert. «Vi prøver ikke å forgifte Dem.»

«På Alvøen får ingen lov til å drikke noe som gir rus,» mumlet Celia, og følte seg utilpass.

Fru Pedersen lo. «Vel, her er det ingen som ser Dem.»

Hun la vekt på ordet her, og med ett var det som om skrevne bokstaver dannet ord foran Celias indre blikk.

Jeg ser deg, sto det i Celias salmebok.

Et lite øyeblikk var det som om hun frøs fast. Her var hun alene. Uten sin familie, uten tjenestefolk og verksfolk.

Til toppen

Andre utgaver

Hjertetyv
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av May Lis Ruus:

Utdrag

Det overrasket Celia at skipper Dankert hadde kommet til Alvøen for å seile dem til byen med galeasen Harmoni. Det betydde at denne turen var planlagt for flere dager siden.

Om bord var moren, Celia og Sofie, samt Fiona og Cornelius. I tillegg var det de tre matrosene som Dankert pleide å seile med.

Celia var gretten fra før, men da Fiona gikk frem i baugen til Cornelius og begynte å flørte med ham, ble hun enda surere. De berørte hverandre stadig, mens moren så en annen vei. Da søsteren lot som om hun mistet balansen, og Cornelius måtte gi henne en hjelpende hånd, toppet det seg for Celia.

«Ser du ikke hvor skamløst hun oppfører seg?»

«Hysj, Celia. Nå må ikke du skape en scene.»

«Jeg? Det er Fiona som skjemmer oss ut.» Da hun snudde seg igjen, så hun at Fiona brukte den store bremmen på hatten til å skjule at hun lot seg kysse av Cornelius.

Morens kjever strammet seg. «Hold fred, nå. Du er bare gretten fordi du ikke rakk å spise. Og det er din egen skyld. Jeg forbød deg å være sammen med Elling, likevel var du hos ham før vi dro.»

Det var ikke Fiona hun irettesatte, men Celia. Det var blodig urettferdig.

«Det er mat i nistekurven. Lone sendte det med oss til seilasen,» sa Sofie med et smil.

Celia hadde valgt å si farvel til Elling og faren, og fikk dermed ikke tid til å spise frokost.

«Vil du ha?» Lillesøsteren åpnet lokket på kurven og viste frem innholdet.

Celia tok et smørbrød og spiste det i noen få jafser. Hun følte seg litt mildere stemt etterpå, men verken maten i magen eller den varmende solen som strødde lysende edelstener over det blå vannet, kunne få tankene bort fra vissheten om at hun nå dro bort fra Scott, uten at han visste det.

Hun gikk bort til relingen og så mot land. Kongshavn lå i ly bak en stor holme, men var likevel synlig for reisende som ville ha et måltid eller en hvil på land før de reiste det siste stykket inn til kjøpstaden Bergen.

Hva drev Fiona og Cornelius med der? De hadde vært der minst to ganger, det visste Celia. Hun snudde på hodet og så mistenksomt på de to fremme i båten. Hva var det han pønsket på? Hvorfor skulle han på død og liv til byen? Det skulle ikke forundre Celia om Cornelius’ ærend hadde med broren å gjøre. Kanskje han skulle snakke med øvrigheten om sine mistanker om at Scott befant seg i Alvøskogen. Det kunne godt være. Det kunne også forklare hvorfor Celia måtte bli med til byen, selv om hun egentlig skulle ha sittet hjemme og sydd på kjolene hun skulle arve etter søsteren. Fordi hun, fordi de alle, måtte bort fra Alvøen når borgervæpningen kom?

En stund kjempet Celia med gråten. Her sto hun, på vei vekk fra Alvøen, og på vei til byen. For noen uker siden ville hun ha jublet over en slik vending. Men nå … nå ville hun bare være på Alvøen. Hos sin kjære, men ulykksalige far, hos lillebroren hun var så bekymret for, og ha muligheten til å se sin nye bestevenn. Han som støttet og trøstet og kysset henne slik at hun fikk vidunderlige følelser i magen.

Å, Scott … hvorfor skjedde dette? Hvorfor måtte jeg falle for deg? Jeg kan ikke svikte familien min. Ikke for egennyttige årsaker, som en liten bagatell som kjærlighet. Og lykke.

Nei, hun måtte ikke synes synd på seg selv. Celia rettet ryggen og unngikk å se på sin søster, hun som nettopp hadde gjort det utenkelige, å sette familiens ønsker til side og velge sin egen lykke. På underlig vis hadde hun klart å overbevise moren om at dette var til familiens beste. Men Celia kom aldri til å se det slik. Cornelius kunne aldri bli til det beste for familien Piil. Aldri!

Det var mange skip og båter på sjøen. Fullastede jekter med tømmer, småbåter med bønder og dyr, skuter med blafrende, hvite seil.

Kunne det ha noe med August Sahl å gjøre, denne byturen? For selv om moren sikkert ba til Gud om at Celia skulle bli inngiftet i Silkensteen-slekten, var det neppe Cornelius’ ønske. Han ville sikkert heller ha Celia gjenforent med Piil-formuen, i håp om at alt en dag ville bli samlet igjen. August ville heller neppe bry seg med Alvøen, siden han hadde mer enn nok med forretningene, særlig i disse krigstider, så Cornelius ville få frie tøyler. Om Valentin Silkensteen fikk et bånd til Piil-slekten, derimot, ville han være etter Cornelius hele tiden.

Celia nikket for seg selv. Det var nok akkurat slik. Cornelius ønsket at Celia skulle gifte seg med August Sahl i byen, mens moren helst så at hennes nest yngste datter forble i sognet, gift med en rik og fornem godseier.

Hun kunne ikke fri seg fra at denne byturen hadde noe med henne å gjøre. Cornelius Winther hadde sin egen plan for alt, og dette var en av dem. Men det kunne også være noe helt annet. Kanskje det dreide seg om det forestående bryllupet. Moren ønsket at Domkirkens prest skulle vie Fiona og Cornelius, og domprosten var kanskje også den eneste som kunne få tillatelse til å foreta en vielse utenfor Guds hus. Ja, slik hang det nok sammen.

«Kom og spis, piker,» ropte moren.

Celia gikk og satte seg ved siden av moren og Sofie på benken. Moren smilte, men virket en tanke anspent. Fiona kom også gående mot dem, rød i ansiktet og med et fåret smil om munnen. Cornelius sto igjen fremme og så etter henne, med det Celia syntes var et lystent blikk.

En stund satt de tause mens de spiste fra nistekurven. Celia tok et smørbrød til, og det smakte bedre nå. Sofie ga de syltede rødbetene som lå innimellom brødskivene, til Fiona, og lo fordi storesøsterens tenner ble farget røde.

Innimellom kommenterte de stedene de passerte. Det var ro og fred for en stakket stund, og Celia bestemte seg for å gjøre det beste ut av turen. Hun skulle være hyggelig mot de andre, og ingen skulle si noe på hennes oppførsel. Den skulle være uklanderlig.

Celia kjente igjen neset som ble kalt Kvarven. Gravdal lå like innenfor, deretter kom Damsgård. Og så Bergen.

Det skulle bli godt å se den kjære byen igjen. Sist hun hadde vært her, hadde Scott vært med henne. Både gode og skremmende hendelser fylte minnet hennes. Denne gangen var hun sammen med familien sin, og alt ville gå bra. Dankert ville passe på dem, og … den vemmelige Cornelius. Igjen måtte hun anstrenge seg for å holde humøret oppe. Når hadde hun egentlig blitt en slik gretten grinebiter som bare så mørkt på alt? Det var ikke likt henne i det hele tatt.

Men så hadde hun også forlatt sin lyse barndom i Piil-huset, som nå andre eide. Det hadde vært så mange forandringer, nye inntrykk og mange omstillinger. For ikke å snakke om alt som hadde hendt siden de kom til Alvøen. Det var ubegripelig. Det ene førte til det andre, og Celia lot til å være i sentrum av alt. Og ennå var det ikke over. Men nå kunne det bare gå oppover igjen. Elling ville bli frisk og rask igjen, og faren … så lenge han ikke ble verre, var det håp. Han var oppegående nå, i motsetning til de første dagene, da de fryktet for livet hans.

Alt ville snart bli lettere.

Og solen skinner.

De hadde vært velsignet med uvanlig mye godt vær siden midten av mai, så det var aldri så galt at ikke noe var godt. Over skuten svevde måkene, hvite og skinnende under den blå himmelen. De måtte være mette, for de lot båtene på sjøen være i fred.

Celia rynket pannen da hun så at de seilte lenger utover i leden, vekk fra land. Skiftet de kurs? Hun så hvordan sjømennene arbeidet med seilene, som om de tvang galeasen til ikke å seile med vinden, men mot den. Det måtte være innbilning, men Celia kunne sverget på at de fjernet seg fra leden som gikk inn mot Bergen, og satte kursen nordover.

Hun bøyde seg frem for å fange morens blikk. «Hva er det som foregår?»

Til toppen

Bøker i serien